´´Mens vi venter på sola´´

For meg er det ikke noe spørsmål om hvorfor jeg bor her oppe i Nord. Og når sola vender hjem til oss igjen, tror jeg alle blir minnet ekstra på hvorfor de er glade i den landsdelen vi bor i. Fargene som skinner på himmelen er noe helt for seg selv. Man må bare nyte det så lenge man kan. Midten av Januar er absolutt den fineste tida i Varanger, i alle fall en av de fineste.

image1

Det er søndagskveld og jeg ble sittende på kontoret med jobb. Jeg har rett og slett blitt kastet ut i den nye jobben jeg har fått og det forefallende arbeidet har bare blitt større og større. Jeg fant ut at den eneste tida jeg kommer til å få tid til å gjøre det som ikke er gjort er på en søndagskveld. Hvor jeg ikke blir forstyrret av telefoner, kunder og diverse. Også trengte jeg litt tid til å planlegge den kommende uken. Mye å gjøre for tiden, men det er sånn jeg liker det.

Jeg har forresten opprettet en egen FB side for bloggen. Gjerne gi den et lik ved å trykke her. 🙂

 

 

Ivan Nikitchuk og Nikolai Arefyev, dokker burde passe dokker!

Æ blir så sint. Æ blir så jævla sint.

Her sitter æ, ikke lange veien unna det landet som vil fengsle mæ fordi æ e den æ e. Ikke lange veien unna det landet som driter langveis i respekt og livet til tusenvis av menneska. Æ kunne ikke blitt mer sint enn å tenke på at æ kunne risikert å bli fengsla kun fordi æ vil finne kjærligheten, være den æ e født som og kunne stole på at æ blir akseptert i et lokalsamfunn. Kilde, Kilde

0909

Du lurer kanskje på æ snakker om? Æ snakker verken om flyktingskrisa eller krig. Æ snakker om kjærlighet. Vårt kjære naboland i Øst, Russland, har et nytt lovforslag oppe som kan gjøre at du blir straffet med fengsel ved å komme ut av ¨skapet¨. Lite sjokkerende tenker du kanskje, med tanke på at det e Russland det e snakk om. Men greit e det ikke. Det e ikke greit at folk ikke skal kunne få lov å vise sin kjærlighet til hverandre. Alle skal ha rett på kjærlighet, bli akseptert og inkludert for dem menneskan dem e. Ikke bare gjelder endringsforslaget på det å komme ut av skapet, det gjelder også bøtelegging hvis man offentlig viser støtte for lhbt-saker.

Det e skummelt å tenke på at de her lovforslagan e i vårt naboland. Det e skummelt å tenke på at Russland ikke e det eneste landet som prøver å få det her igjennom i sitt land. Det e skummelt å tenke på kor lite fremtidsretta verdens største land i areal e i dagens situasjon.

10419473_10152182418343663_3651444340451519501_n

19. Januar e datoen for valget på det nye lovforslaget. Det e dagen kor det skal bestemmes. Hadde æ hatt muligheten hadde æ faen mæ tråkka opp personlig å gitt politikeran som fremmer det her i Russland, Ivan Nikitchuk og Nikolai Arefyev, en ordentlig pekepinne på koffår æ vil få lov å vise MIN kjærlighet til dem æ vil. Til og med hadde æ tatt på en søt, rosa paljettkjole og pumps for å provosere ekstra. Alle skal kunne få ha sin rett til å være sæ sjøl, vise kjærlighet til dem man vil og bekjempe sine hjertesaka uten å risikere fengsel og bøter.

Frihet til å være homo! TAKK for mæ. Nu tar æ kveld.

Minner på både godt og vondt

Jeg hadde det ikke godt med meg selv og jeg ville bort. Tanken om å flytte til enda et nytt sted virket så bra. Jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke ville trives eller at jeg til slutt ville bort fra stedet. Ett år har gått og jeg har det mye bedre meg selv. Tenk det, 1 år siden jeg flyttet fra Oslo på dagen fordi jeg ikke klarte å være der mer. Det er så rart å tenke på når det var Oslo jeg kunne se for meg at jeg skulle trives best i.

Minnene på Facebook dukker opp hver dag som går og jeg får alle tankene jeg hadde når jeg bodde der tilbake. Både på godt og vondt. Jeg lurer også på hvordan det hadde gått hvis jeg noen gang skulle flytte tilbake til Oslo, om jeg hadde reagert på en annen måte. Det beste nå er at jeg trives her jeg bor nå og er mye sterkere enn det jeg var for 1 år siden. Du kan bare bli sterkere og ikke noe svakere.

Mye av  grunnen til at jeg flyttet er det ikke mange som vet, men jeg er enda sikker på at å flytte fra Oslo for 1 år siden var det aller beste.

image3

 

Finnmark er ikke inkluderende

Ja, Finnmark er vi så glad i. Den vakre åpne naturen, samfunnet, menneskene og kulturen vi har som viser hvor godt det er å bo så langt nord. Vi skal være glad for det vi har og vi skal være stolte over det fylket vi bor i. Vi skal stolt kunne vise at her er det muligheter for alt, og at dette er en god plass å bo.

Hvis jeg med stolthet skal si dette til de jeg møter, er det en stor jobb som må til. En jobb som alle må delta i, nemlig min hjertesak.

Alle skal få lov til å være seg selv uansett kjønn, seksualitet, hvor du kommer i fra og alder. Så spørsmålet mitt er, er dette en realitet i Finnmark? Kan du med handa på hjertet si at dette er realiteten? Kan hvem som helst klare å være den personen de vil være uansett hvor du bor i Finnmark, fordi det er akseptabelt? Er det ingen fordommer i Finnmark som gjør at dette blir vanskelig? Jo, det er det! Og dette er langt i fra realiteten i Finnmark. I Finnmark, det fylket vi elsker, blir ikke alt godtatt som man kanskje kunne ønske. Den åpenheten som finnes mange andre plasser i landet, finnes ikke her.

11182069_10152734795062443_2335974488295100138_n

Det er snakk om gutten som går i 9.klasse på skole i Vadsø som gjerne vil ha litt lengre hår, men ikke tør fordi ingen andre gutter har det. Jenta som går på skole i Båtsfjord som gjerne vil fortelle alle at hun er forelska i en jente, men ikke tør fordi det er et tabubelagt tema i byen hennes. Og sist men ikke minst, gutten som bor i hjembygda si som holder på hemmeligheten om at han egentlig liker gutter, men ikke tør fordi alle andre guttene i klassen liker jenter.

Da jeg var 15 år, gikk i 10.klasse på skolen i Vestre Jakobselv, kom jeg ut av skapet. Uredd og klar for å møte nye utfordringer i livet mitt. Jeg hadde brukt mange år på å innse at jeg var født som homofil og jeg bare måtte tørre å være den jeg ville være. Mange år tok det før jeg turte å si det offentlig. Og når jeg faktisk hadde kommet ut, skjønte jeg at det var ikke slik det skulle være. Jeg er bare glad at jeg klarte å bli tøff nok til å stå i mot presset med å komme ut av skapet og håper fler og fler tør å være den man vil være.

Jeg bruker hjembygda mi som et eksempel, som kan sammenlignes med mange andre små plasser i Finnmark, når jeg nå skal sette denne saken litt på spissen.  Hvordan hadde folk reagert hvis det kom en transseksuell person gående inn i butikken? Kan dere se for dere denne situasjonen? Spør deg seg helt ærlig, hvordan hadde du reagert?
Du skal være rimelig tøff hvis du hadde turt å gjøre dette på en så liten plass hvor alle kjenner alle. Og jeg tror ikke du innser hvor tøft det er før du har vært i en slik situasjon tidligere i livet ditt. Alle ser på deg, folk snakker bak ryggen din. Og hvorfor hadde folk flest gjort nettopp det? Jo, fordi de er ikke vant til at dette skjer. Det er noe nytt og det er tabu å være noe som ikke alle andre er. Er du i Oslo eller andre store plasser i landet er dette mer normalt og om du er gutt å for eksempel vil gå med kjole, sminke, høyhælte sko, blir dette mer akseptert enn i Finnmark.

En liten hemmelighet om meg er at jeg fint kunne gått i høyhælte sko hvis jeg hadde turt. Men helt ærlig, er ikke dette noe jeg føler at jeg tør når jeg er hjemme i Finnmark. Nettopp fordi jeg føler at det ikke er akseptabelt med gutter i høyhælte sko.

Hvis det er noe jeg tror de fleste ønsker, er det et inkluderende samfunn å leve i. Å vite at man blir akseptert for den man er, uansett hva. Slik føler jeg ikke at det er i Finnmark. Folk flest er ikke åpne nok for det som er normalt i mange andre plasser i landet vårt. Her har Finnmark mye å gå på! Det er ikke uten grunn at det er få åpne homofile i Finnmark, det er fordi det er vanskelig å komme ut i et så lukket samfunn det er i dette fylket. Jeg har vært igjennom det selv og vet at det er hardt. Vi må skjerpe oss på det å være åpen mot folk som er forskjellige enn det som er stereotypen i samfunnet.

image2

Det er ikke enkelt og få forstår nok ikke virkeligheten av å gå igjennom dette. Og det blir ikke enklere av at det ikke jobbes med saken. Det må mer inn i barnehagen, barneskolen om hvordan slike situasjoner er og at det er normalt. Det må snakkes om med barna og ungdommene og det må inkluderes i samfunnet. Egentlig burde det ikke være slik at man må komme ´ut´ av skapet. Det burde heller være at det bare er naturlig uansett hvem du elsker.

Vi må snakke til våre barn, vise den kommende generasjonen at dette er helt normalt. Det er normalt å være seg selv! Vi skal være et fylke som viser åpenhet om seksualiteter. I Finnmark skal man kunne være den man vil være uansett hvor du er i fylket vårt, det må vi klare å vise. Vær med på kampen om åpenhet og snakk om temaet! Vi blir ikke et åpnere samfunn uten at noen gjør noe med det.

Så kjære Finnmark, du som bor i Finnmark, Norge og alle andre interesserte. Vi lever i 2015. Slutt å vær fordomsfull mot det som er normalt for mange. Vi skal være åpne mot folk som ikke er født som den stereotypiske nordmannen.

 

 

Good times in our lives

Sånn akkurat nå(!) er jeg på en veldig god plass i livet mitt. Jeg trives i jobben min, der jeg bor, med hverdagen min og har det ellers veldig godt. Hverdagen går som smurt med jobb, venner, politikk, musikk og reise. Det er litt rart å sitte her å ikke ha noe å klage på, hvis dere skjønner. Alt har på en måte bare falt på den rette plass uten om at jeg vet hvordan, og det er jeg veldig fornøyd med.

11374310_938513766194344_368950605_n

 

Nå sitter jeg i Molde og nyter mine siste dager i denne fine byen. Jeg har vært 3 uker på jobb med Scandic Seilet og det har vært helt fantastisk! Er kjempeglad for at jeg har fått denne muligheten til å besøke et annet Scandic hotell. Det har gitt meg nye venner, nye erfaringer, kunnskap og motivasjon til å jobbe i Scandic. Når du får sett hverdagen til et annet hotell får du automatisk litt nytt innsyn på hvordan en jobbhverdag på et hotell kan være. Denne reisen har kun vært positiv for meg og jeg tar med meg alle erfaringer jeg har fått tilbake til Vadsø.

 

Nå er jeg klar for å komme meg hjem til Varanger og til min hverdag.

Hvordan skal fordommene bli borte?

Tenk på hvordan du hadde følt deg hvis du var i en situasjon hvor andre i lokalsamfunnet dømte deg for hvordan du så ut. Hvordan følelse du hadde sittet igjen med om du var den som alle tenkte var homo, lesbe eller ¨transefaen¨. Tipper at du ikke hadde følt deg særlig bra. For alt du vet er det en person som står deg nær som sitter igjen med nettopp denne følelsen. For alt du vet dømmer folk nettopp deg fordi steriotypiene tilsier at du skal være sånn. Uansett hvor du er i landet finnes slike steriotypoier, og spørsmålet er hvordan skal vi få de bort? Hvordan skal fordommene bli borte?

Jeg har opplevd det mange ganger, og kan med handa på hjertet si at jeg vet hvordan det føles. Er du sterk nok til å ikke bry deg om det, går det nok fint til slutt. Men alle er ikke født som sterke mennesker.

¨Du skal være deg selv, uansett hva alle andre mener. Det er kun deg som kan bestemme hvem du der¨

For noen uker tilbake var det en debatt for skoleelever i Vadsø som jeg måtte snike meg inn på. Debatten var god og jeg ble imponert over engasjementet som var blant ungdom i Vadsø. Jeg tror dette har vokst enormt mye de siste årene. I slutten av debatten(som alle listepartier stilte opp i) kom spørsmålet som jeg håpte skulle komme, nettopp om hvordan de stilte seg til homofili og hvordan homokampen kan forsterkes. Spørsmålet ble slått ned med at dette temaet handlet ikke om lokal politikk, men mer nasjonal. FEIL. Man kan få like mange tiltak lokalt i kommunene(fra kommunens egen side). Det ER og SKAL være et tema som flere kommuner burde ta opp! Det handler om informasjonsarbeid, helsesøstertimer, holdinger og fordommer og læring i ungdomsskole, vgs, barneskole og barnehage. Bare så det er sagt.

11182069_10152734795062443_2335974488295100138_n

Så til min opfordring til kommunepartiene spessiellt i Finnmark; hvor er disse tiltakene og hvorfor stilles ikke slike spørsmål oftere? Jeg blir ærlig talt litt provosert når jeg tenker på hvor lite dette diskuteres i kommunene(tenker mest fra min egen kommune Vadsø, som jeg kjenner mest til). Det er ikke bare et nasjonalt ansvar over hvordan ungdommen skal ha det, men også et lokalt. Hvordan vil vi at holdningene til de neste generasjonene skal være? Dømmende eller inkluderende?

Hvilke tiltak er det lokalpartiene mener skal hjelpe til å få fordommene bort? Hvilke tiltak tenker lokalpartiene skal endre holdningene som blir satt på seksualitet? Jeg bare tenker høyt og håper at dette er noe lokalpartiene tar med seg i valgkampen. Det handler om miljøet ungdommene skal leve i og hvordan deres hverdag er. Dette er noe jeg kunne tenkt meg å få vite fra lokalpolitikerne i bla Vadsø.