Hva har reaksjonene gjort med meg?

Det var en helt klar lettelse for meg å komme ut av skapet som ungdom, i en relativt tidlig alder. Jeg husker enda følelsene som gikk gjennom kroppen da jeg turte å si det til vennene mine og hvordan det var å kunne innrømme noe for alle andre. Noe som du hadde tenkt på så lenge, noe som gjorde at jeg ble mer ”meg selv”. Det er følelser som stadig kommer tilbake i en hver hverdagslig situasjon. Litt av det gode og litt av det vonde. Litt her og der.

Årene det tok for meg å innse at jeg var homofil, finne ut av hva jeg likte, var helt klart en vond og vanskelig tid. Du møter på en realitet som er en helt annen enn det du ønsker, ser deg i speilet og tenker hvorfor måtte det bli deg? Det var jeg som måtte være den annerledes gutten som måtte komme ut og det var jeg som fikk reaksjonene fra tidlig alder.

Reaksjonene fra den tiden jeg kom ut, sammenlignet med idag påvirker meg på helt forskjellige måter. Fra stunden jeg kom ut var alle reaksjonene noe jeg virkelig satt pris på, fordi det viste en stolthet i at jeg turte å være meg selv. Jeg forventet reaksjoner på at nå hadde jeg vært flink og skjønt hvem jeg var. Funnet noe i meg selv som jeg selv godtok og at jeg kunne være åpen om det.

Drømmen min er at det ikke skal være et skap å komme ut av, at det ikke skal være noe reaksjoner på hvem du elsker. Reaksjonene på den tiden gjorde at jeg følte meg stolt, men om det ikke kom reaksjoner i det hele tatt, hadde jeg da klart å være meg selv i en tidligere alder?

Det var.

Reaksjoner fra gutter på at jeg var annerledes, reaksjoner på lærere som gjorde tiltak til at vi skulle ha et åpent klassemiljø og reaksjoner på jeg var homofil. Hva gjorde det med meg? Var det reaksjonene som gjorde det nødvendig fra starten at jeg måtte komme ut?

Processed with VSCO with kk1 preset

Om du tenker tilbake til en av de beste scenene innenfor tv jeg har sett i hele mitt liv, fra Skam, når Isak forteller sin innerste hemmelighet til bestekompisen. Det er noe med de reaksjonene som forventes som jeg ikke klarer å sette helt ord på. Jeg ser mye av meg selv i det som vises av Isak. Forakten, angsten og forventningene som er i situasjonen når han forteller det.

Men.

så kommer det ingen forventet reaksjon. Reaksjonen er kun positivitet til at han har funnet en å være sammen med, ikke en reaksjon på at han har ”innrømmet” for seg selv at han liker noe annet enn det som forventes.

Det er vanskelig spørsmål og svare på og sikkert flere riktige svar. Hvor skal vi legge fokuset? På glede at vi finner kjærlighet eller på forskjellen mellom folk?

Alvorlig nok problemstilling?

Jeg er heldig som har fått lov til å dele min historie for de som ønsker å høre og lære. I mars inviterte Fylkesmannen i Troms og Finnmark meg med på kommunemøte for det nye sammenslåtte Fylkesmannen i Troms og Finnmark. Alle ordførere, rådmenn med fler var samlet til en 3 dagers konferanse i Tromsø. Jeg var invitert til å fortelle en sann historie.

Dagen var fylt med gode folk og gode historier som bygger på hva vi kan gjøre for å få en bedre skole for alle. For meg, er det et paradoks at i det politiske bilde(nesten alltid) diskuteres om hvilken vei som skal få flere milioner eller om hvor nye arbeidsplasser skal etableres når vi vet at mennesker tar selvmord, sliter psykisk og ikke får hjelp. Noen mennesker blir sittende på isolat resten av livet fordi det ikke finnes sengeplasser i psykiatrien til dem.

Okei da…

Jeg skal ikke være så trangsynt. Men du kan skjønne problemstillingen? De siste 20 årene har vi nærmere halvert sengeplasser i psykiatrien, som gjør at Norge beholder mennesker i isolat fremfor å gi dem hjelp. Og fremdeles snakkes det mer om samferdsel enn psykisk helse. Rart? Ja.

Jeg skjønner at ikke alle inntresserer seg for alle politiske temaer. Men for meg blir det ikke riktig å vite at Norge setter mer penger og bruker mer tid til å diskutere de ”uviktige” sakene fremfor å forebygge hjelpen til å redde liv.

Processed with VSCO with kk1 preset

På kommunemøte var jeg ærlig. Jeg fortalte om følelsene mine i ettertid av en rekke usunne opplevelser på skolen. Hvordan det var for meg å vokse opp i bygda som annerledes og hva som gjorde at jeg fikk det bedre. Politikere og byrokrater trenger å høre sanne historier om hvordan ”offeret” har hatt det. Jeg sitter ikke på noe fasit, men jeg hjelper med å sette temaet i et helhetlig bilde.

Jeg tror bevist at noe må skje fort før det blir for sent. Det er ikke sunne tall innenfor psykiatrien og handling må skje nå!

VLOGG: Bli med på trening

Det er artig å kunne starte 2019 med gode rutiner på treningen. Jeg har hatt 1års jubileum med styrketrening og kan med handa på hjerte si at det er noe av det beste jeg har gjort i hele mitt liv. For all del, jeg har trent i mange år, men det har stort sett vært kondisjons (og amatør styrke). Den treningen jeg gjør nå kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har gjort før. Trening har blitt for meg noe jeg virkelig ser frem til i en travel hverdag. At jeg får til 4 økter i uka og fremdeles jobber 60-70 timer per uke er imponerende(SELVSKRyT). Poenget er at det viser hvor godt treningen gir energi tilbake.

2019 ser ut til å bli et veldig travelt og spennende år. Til nå har året stort sett vist meg positive sider og jeg kan ikke si noe annet at jeg gleder meg til det 2019 bringer. Jeg er motivert og klar for nye utfordringer. Som også blir innenfor trening. Som mange ganger før setter jeg meg et nytt mål om å blogge mer, men det ender alltid opp med at det ikke prioriteres.

Mer trening blir det hvert fall! Fremover skal jeg prøve å dokumentere mer og mer av trening, hverdag og generelle tips til å komme seg på trening. Jeg er ikke noe ekspert, men jeg har brukt 1 år på å komme meg inn i fast trening, samtidig på å forstå at du må synes treningen er gøy for å holde det vedlike. Om du ikke gjør en type trening som du selv synes er artig og spennende, gjør du noe feil.. Da vil jeg heller anbefale å ta kontakt med en PT- eller noe lignende for å få noe ny inspo.

Nedenfor er en liten smakebit av Bøy og Mark-økt med PT Kristoffer tidligere i Januar.

En livstid i fengsel

Jeg må bli flinkere til å ikke ta ting for gitt. Når hverdagen går i ett og du glemmer de små tingene i hverdagen som gjør deg glad, er det vanskelig å huske på at dette ikke er kommet uten grunn.

I Tanzania drives det en jakt på mennesker, mennesker som ønsker å vise kjærlighet, men ikke får lov fordi de er homofile. Det er ulovlig å være homofil i landet og seksuelle handlinger mellom menn gir en straff på livstid i fengsel. For meg betyr det at jeg ikke har lov å oppholde meg i landet, kun fordi jeg er meg selv, homofil.

Jeg kommer nok aldri til å forstå helt realiteten av dette, fordi jeg har vokst opp i et land uten slike konflikter. Norge har en helt annen likestillings-situasjon i landet, uten like. Men jeg synes fremdeles det er viktig å huske på i små stunder i hverdagen. At jeg kan gå fri og elske hvem jeg vil, kom ikke uten grunn. Det er folk som har kjempe seg gjennom en årelang kamp om å kunne elske hverandre. Det er vakkert å tenke på og jeg tenker mye på de homofiles hverdag i Tanzania.

Processed with VSCO with a9 preset

Raus nok til å si hvordan du har det

Altså, du har lov å si at du ikke har det bra? – Jeg kan umulig føle meg ensom med denne tanken.

Føler du helt ærlig noen ganger at det er litt vanskelig å si, være ærlig, på at du ikke har det helt bra? Du er ikke alene.

Med alt det tilsynelatende perfekte som alltid finnes rundt oss, om det er i sosiale medier eller tv, what so ever, blir det meste framstilt som noe perfekt. Jeg kan være den første til å innrømme at når jeg skal være offentlig eller legge noe ut ønsker jeg at det skal være perfekt. Slik har jeg og resten av verden blitt, på et blunk. Og om man bevisst prøver å legge ut noe ´´naturlig´´så blir det fort til at – dette har du kun gjort for å være mer ekte. Dette er i alle fall noe av det jeg sitter å tenker når jeg skroller gjennom sosiale medier på kveldstid og ikke får sove.

I denne anledning; Noen uperfekte bilder og et perfekt et.

Processed with VSCO with a8 preset

Jeg har flere ganger vært ærlig på at jeg har slitt psykisk og hatt mange tunger perioder i livet mitt. Som på mange måter har lært meg til å bygge en stor vegg rundt meg selv når jeg skal snakke om følelsene mine. Det blir til at jeg verken er ærlig med meg selv eller med noen andre. Det sliter på samvittigheten min, søvnen og hverdagen når jeg hele tiden prøver å bevise at jeg er noe jeg ikke er. Når det som egentlig er sant blir bygget ned av en helt annen virkelighet som jeg ikke klarer å sette ord på.

Hverdagen går sine vante ganger. Jeg får gjort mye i hverdagen i perioder, helt til jeg ikke skjønner at noe er galt og jeg mister all energi. Sover hele dagen, er usosial og får angst av en hver minste ting. Er jeg da ærlig med meg selv om hva jeg egentlig føler? Nei. Veggen som ligger over meg bygger ned alt som jeg egentlig vil si til mine nærmeste og jeg blir et helt annet menneske enn hva jeg ønsker. Ingenting er vel bedre til å snakke om det du sliter med? Det du føler og trenger hjelp til?

Følelsene mine forblir alltid i hodet, men hvordan få de ut har jeg aldri vært noe ekspert på. Ingen vet hva jeg går igjennom og jeg føler ikke jeg kan være ærlig med noen om det. Jeg vil så gjerne dele, uten at det tar for lang tid, at folk skal bekymre seg, spørre og grave. Alltid blir det feil og jeg ender opp med å ikke si noen ting i det hele tatt og følelsene blir begravd under veggen av følelser. Litt fordi jeg vil så gjerne ha det bra, til at det ender med at jeg gjerne tvinger meg selv til å tro noe annet, poster et bilde på Insta og ferdig med det -> Neste dag, let´s go!

La meg si det slik, det er bedre å ta en ting av gangen. Neste gang du spør meg om jeg hvordan jeg har det; jeg kommer nok til å si ´´bra´´ uansett, så får jeg fortelle mer når jeg innser selv at ting må ut av kroppen min.

Uansett, prøv så godt du kan å være åpen med dine nære. Jo mer du venter, jo vondere gjør det. (Så skal jeg prøve å gjøre det samme etter hvert).

´´Dette er en gutteting´´

Jeg har sett meg lei av at det presses på et kjønn på ting, klær og farger. Det er ingenting som skal relateres til kjønn, det er ting, et produkt, ikke noe med et kjønnsorgan! Det er ikke snakk om et menneske og det er få ting i denne verden som kun betegner seg til et kjønn. Og da er det gjerne snakk om helserelaterte produkter, et av få unntak.

Når jeg ikke har noe annet å gjøre, tar jeg meg ofte tiden til å se på diverse youtube-videoer. Alt fra morsomme fails, til vlogs, til alt det andre som norske youtubere legger ut. Flere ganger den siste tiden har jeg fått opp såkalte ´´Gjett prisen på jenteting´´videoer. Politisk korrekt som jeg er, lar jeg meg provosere av dette. Nødvendig? Ja! Sist video var fra Kristin & Dennis(Som dere ser på kommentar over) og jeg klarte ikke å dy meg til å kommentere. Litt fordi jeg har et helt annet inntrykk av Kristin som samfunnsdebattant. Dennis svarer at det var hans ide og kun ment som humor. Det er kanskje ment som humor for de, men for alt for mange andre er ikke dette humor i det hele tatt. Kristin og Dennis er egentlig ikke et godt nok eksempel, men slike tilsynelatende enkle videoer som ikke er ´´vondt´´ment forsterker fremdeles det som ikke er en sunn holdning til det som er ting!

Det fortsetter slik:

Fansen til Kristin og Dennis hengte seg så klart på, naturlig nok. Og jeg kan ikke si det nok: Ting eier ikke et kjønn! Det provoserer meg at mennesker med så utrolig mange følgere skal presse dette på sine følgere. Om det noen gang kommer til å bli slik i samfunnet at vi ikke betegner et kjønn til klær og andre produkter, vet jeg ikke. Jeg håper det! Men om nok folk fortsetter slik kommer vi ingen vei.

Det finnes mange måter å engasjere seg på

Jeg skjønner at det blir provoserende for Ulrikke Falch når Mads Hansen kommer inn i kroppspress-debatten som ”helten”, får lovene endret og mye oppmerksomhet. Ulrikke som samfunsdebbatnant har klart vært mer aktiv i debatten og bevisst prøvd å gjøre en endring i holdningene i mange år, i motsetning til Hansen som bare har gjort dette etter endt fotballkarriere.

Jeg sikter til denne kronikken HER, skrevet av Ulrikke Falch og Carina Carlsen. De mener Mads mobber på Instagram og ikke bruker sine 300 tusen følgere til noe positivt. De stiller seg kritisk fordi Hansen har fått en heltestatus som gjerne de også skulle ha hatt. Forståelig nok, jeg hadde sikkert vært like misunnelig om jeg hadde vært de i denne saken. For det er nettopp det som kommer frem, misunnelse på at Mads har fått mer anerkjennelse for sin deltagelse i debatten. Eller? Det er det jeg får ut av denne kronikken.
På mange måter har Ulrikke også fått heltestatus, men langt i fra på samme måte. Hun har flere følgere på Instagram og bruker en helt annen stemme enn det Mads gjør i sin debatt-deltagelse. Hvis jeg skulle ha sammenlignet begge to, vil jeg også si at Ulrikke flere ganger har mobbet på Instagram med måten hun har sammenlignet kropp på sin konto. Nå er ikke disse innleggene jeg sikter til tilgjengelig på hennes Insta lenger, men poenget forandrer seg ikke. Begge har brukt samme teknikk for å få oppmerksomhet og Mads har nådd flere stemmer på kortere tid. Helt oppriktig føler jeg en Ovenfra-og-ned-holdning fra disse Ulrikke og Carina.


(Bilde lånt fra sak i vg.no)

For all del, begge to gjør god innsats for å forbedre presset blant unge idag. Jeg forstår bare ikke hvorfor de har et behov for å snakke ned noen andre som også gjør det samme. Selv om de mener det er mobbing, synes jeg Hansen sin fremtoning av kjendisene sin bilderedigering er sunn(Vet at kjendisene han trekker frem er et offer for det selv). Nettopp fordi da får følgerne se at det ikke alltid er den perfekte virkeligheten som følgerne influencerne legger opp til.

For å poengtere hva jeg mener; Det finnes mange måter å engasjere seg i en slik debatt, Hansen normaliserer ingen press mot kropp og la oss heller være samlet om at vi trenger flere som engasjerer seg i saken.

Takk!

 

 

 

Hvordan føler du deg på trening?

Følelsen av å gå inn på et treningssenter, av å være på trening, være i aktivitet har for meg vært varierende de siste årene. Jeg har ikke alltid klart å føle meg like komfortabel helt alene på et treningssenter, med mitt program og min trening. Det har vært vanskelig fordi jeg alltid har følt at andre ser, baksnakker meg og tror at de er så sykt mye bedre.

Jeg tar ofte meg selv i å se rundt på de menneskene som er på treningssenter, jeg er nyskjerrig på hvor mange forskjellige personligheter det er samlet på et sted. Det er de nye, gutta som pøser ut med testosteron, noe eldre, noen yngre, erfarne og uerfarne. Jeg ser med et godt øye at mange er på samme sted som jeg har vært flere ganger, den som føler seg så utrolig usikker men fremdeles ønsker å være i fysisk aktivitet. Og som kanskje føler seg beglodd på.

Processed with VSCO with a9 preset
Processed with VSCO with a9 preset

I januar 2018 begynte jeg aktivt med styrketrening med hjelp av min personlige trener på SATS Tromsø. Jeg var bevist på at hvis jeg ville bli sterkere måtte jeg ha hjelp til å kunne teknikken på baseøvelsene. Inntrykket mitt var at jeg kunne litt, men ikke godt nok til å være sikker på at det gjorde var rett. Uten denne hjelpen hadde jeg ikke sett samme glede i trening som det jeg gjør idag. Jeg er fremdeles flere ganger en usikker sjel på treningssenteret, men jeg er mye bedre enn det jeg var for 1 år siden. Tankegangen om at det kun er for meg selv som er grunnen til at jeg er på trening har gjort mye. Det er ingen andre enn meg som vet hvilken trening og grunnen til at jeg ønsker å gjøre denne treningen, og målet mitt med min trening. – Men hvorfor tråkkes selvtilliten min ned når jeg er på et treningssenter?

Mye av grunnen ligger nok i at jeg alltid vurderer meg opp mot de som ser mest erfarne og muskuløs ut. Favoritt-tiden min på senteret er når det er minst folk i rommet fordi da vet jeg at jeg holder en bedre konsentrasjon på det jeg ønsker å oppnå. Det er noe jeg er bevist på, spesielt med at jeg vet at ikke er sunn holding å ha. Dessverre føler nok veldig mange akkurat det samme som meg og kvier seg til å få fullt utbytte av treningen sin.

Lær å ha sex med en jente

Barn blir oppvokst i et samfunn hvor det kun er vanlig å ha sex med det motsatte kjønn. Sex er ikke bare penis og vagina. Det er så mye større.

– Er anal vanlig første gang man har sex? – Må jeg suge han når han vil?

Dagens seksualundervisning har begrenset seg til heterosex, som at det ikke finnes barn og unge i klasserommet som lurer på noe helt annet. Hvordan kan vi få fram de spørsmålene uten at barna trenger å finne svarene på nett?

Som et homobarn var det mye jeg lurte på om sex. Og usikker på hvem som kunne gi meg svarene til meg. Hvem var det som skulle være passiv i senga? Hvordan skulle jeg gjøre dette? Er det normalt og alltid ha analsex? Hva gjør jeg om jeg ikke tør å si nei? Løsningen for meg ble: google it.

Det er viktig at vi lærer å akseptere forskjeller på hverandre. Homofile skal ikke trenge å være modige for å stå frem, det skal være akseptert uansett hvilken selvtillit som er hos vedkommende! Fremdeles er det få steder hvor dette snakkes om.

buy 1 get 1 free

Lærebøkene skriver om seksuelle orienteringer og forlagene tenker sikkert at jobben i henhold til kompetansemålene er gjort. Det tolkes på den måten at det bare skrives om forelskelse, identitet og påfallende seksuell praksis, altså heterosex.

Heldigvis er det bedring i vente og ny læreplan jobbes hardt med. Jeg gleder meg til vi får et mangfold i lærebøkene som kan omfatte en reel seksuell praksis. En læreplan som kan svare på alle spørsmål som barn og unge kommer til å spørre seg selv. At seksualundervisning blir et mer og mer hett tema gleder mitt hjerte og ingenting gjør med mer glad enn at flere roper høyt i denne debatten.

Seksualundervisning idag varier stort fra skole til skole og til hvilket ansvar hver enkelt ledelse velger å ta. Om det ikke finnes lærere som føler seg komfortable med å gi denne type undervisning anbefaler jeg å bruke uke6 materialet til Sex og Politikk, LINK. Og med på kjøpe kan lærerne også få et besøk av en uke6-ambassadør til å gi en presentasjon i hvordan bruke programmet. Vinn-vinn for både elev og lærer.

Noe av det sjukeste med Norge

Naturen er noe av det sjukeste med Norge. Fjellene, utsikten og havet. Jeg er snart ferdig med et godt opphold i Molde på jobb og kan se tilbake på mange fine turer i marka og på fjellet i Molde-området. Jeg har vært utrolig heldig med været på turene og har fått muligheten til å ferdes ute i marka til beins og på sykkel.

Lite bildedryss:
7249005F-35F8-447B-BD30-548E594690C9IMG_911429EED79C-9E74-40C2-BA9C-3DE5EE510D916A777A13-B673-428D-AD69-64ED6438DA7E
Elsykkel ble leid av Molde Adventure Center her i Molde. God service og artig tilbud for de som har lyst til å se byen fra en annen vinkel enn fra bysentrum. Dette var første gang jeg prøvde elsykkel og det falt absolutt i smak! Å sykle offroad med sykkelen er en opplevelse i seg selv. Får du noen gang muligheten til å prøve en slik sykkel; gjør det! Det er verdt det!

Nå blir jeg snart å vende nesa Nordover for noen feriedager før jeg begynner på jobb igjen. Savnet til Nord-Norge har vært stort den siste tiden og jeg kjenner jeg gleder meg til denne høsten i Tromsø. Masse spennende på gang med jobb og deltidsstudier!