En livstid i fengsel

Jeg må bli flinkere til å ikke ta ting for gitt. Når hverdagen går i ett og du glemmer de små tingene i hverdagen som gjør deg glad, er det vanskelig å huske på at dette ikke er kommet uten grunn.

I Tanzania drives det en jakt på mennesker, mennesker som ønsker å vise kjærlighet, men ikke får lov fordi de er homofile. Det er ulovlig å være homofil i landet og seksuelle handlinger mellom menn gir en straff på livstid i fengsel. For meg betyr det at jeg ikke har lov å oppholde meg i landet, kun fordi jeg er meg selv, homofil.

Jeg kommer nok aldri til å forstå helt realiteten av dette, fordi jeg har vokst opp i et land uten slike konflikter. Norge har en helt annen likestillings-situasjon i landet, uten like. Men jeg synes fremdeles det er viktig å huske på i små stunder i hverdagen. At jeg kan gå fri og elske hvem jeg vil, kom ikke uten grunn. Det er folk som har kjempe seg gjennom en årelang kamp om å kunne elske hverandre. Det er vakkert å tenke på og jeg tenker mye på de homofiles hverdag i Tanzania.

Processed with VSCO with a9 preset

Raus nok til å si hvordan du har det

Altså, du har lov å si at du ikke har det bra? – Jeg kan umulig føle meg ensom med denne tanken.

Føler du helt ærlig noen ganger at det er litt vanskelig å si, være ærlig, på at du ikke har det helt bra? Du er ikke alene.

Med alt det tilsynelatende perfekte som alltid finnes rundt oss, om det er i sosiale medier eller tv, what so ever, blir det meste framstilt som noe perfekt. Jeg kan være den første til å innrømme at når jeg skal være offentlig eller legge noe ut ønsker jeg at det skal være perfekt. Slik har jeg og resten av verden blitt, på et blunk. Og om man bevisst prøver å legge ut noe ´´naturlig´´så blir det fort til at – dette har du kun gjort for å være mer ekte. Dette er i alle fall noe av det jeg sitter å tenker når jeg skroller gjennom sosiale medier på kveldstid og ikke får sove.

I denne anledning; Noen uperfekte bilder og et perfekt et.

Processed with VSCO with a8 preset

Jeg har flere ganger vært ærlig på at jeg har slitt psykisk og hatt mange tunger perioder i livet mitt. Som på mange måter har lært meg til å bygge en stor vegg rundt meg selv når jeg skal snakke om følelsene mine. Det blir til at jeg verken er ærlig med meg selv eller med noen andre. Det sliter på samvittigheten min, søvnen og hverdagen når jeg hele tiden prøver å bevise at jeg er noe jeg ikke er. Når det som egentlig er sant blir bygget ned av en helt annen virkelighet som jeg ikke klarer å sette ord på.

Hverdagen går sine vante ganger. Jeg får gjort mye i hverdagen i perioder, helt til jeg ikke skjønner at noe er galt og jeg mister all energi. Sover hele dagen, er usosial og får angst av en hver minste ting. Er jeg da ærlig med meg selv om hva jeg egentlig føler? Nei. Veggen som ligger over meg bygger ned alt som jeg egentlig vil si til mine nærmeste og jeg blir et helt annet menneske enn hva jeg ønsker. Ingenting er vel bedre til å snakke om det du sliter med? Det du føler og trenger hjelp til?

Følelsene mine forblir alltid i hodet, men hvordan få de ut har jeg aldri vært noe ekspert på. Ingen vet hva jeg går igjennom og jeg føler ikke jeg kan være ærlig med noen om det. Jeg vil så gjerne dele, uten at det tar for lang tid, at folk skal bekymre seg, spørre og grave. Alltid blir det feil og jeg ender opp med å ikke si noen ting i det hele tatt og følelsene blir begravd under veggen av følelser. Litt fordi jeg vil så gjerne ha det bra, til at det ender med at jeg gjerne tvinger meg selv til å tro noe annet, poster et bilde på Insta og ferdig med det -> Neste dag, let´s go!

La meg si det slik, det er bedre å ta en ting av gangen. Neste gang du spør meg om jeg hvordan jeg har det; jeg kommer nok til å si ´´bra´´ uansett, så får jeg fortelle mer når jeg innser selv at ting må ut av kroppen min.

Uansett, prøv så godt du kan å være åpen med dine nære. Jo mer du venter, jo vondere gjør det. (Så skal jeg prøve å gjøre det samme etter hvert).

´´Dette er en gutteting´´

Jeg har sett meg lei av at det presses på et kjønn på ting, klær og farger. Det er ingenting som skal relateres til kjønn, det er ting, et produkt, ikke noe med et kjønnsorgan! Det er ikke snakk om et menneske og det er få ting i denne verden som kun betegner seg til et kjønn. Og da er det gjerne snakk om helserelaterte produkter, et av få unntak.

Når jeg ikke har noe annet å gjøre, tar jeg meg ofte tiden til å se på diverse youtube-videoer. Alt fra morsomme fails, til vlogs, til alt det andre som norske youtubere legger ut. Flere ganger den siste tiden har jeg fått opp såkalte ´´Gjett prisen på jenteting´´videoer. Politisk korrekt som jeg er, lar jeg meg provosere av dette. Nødvendig? Ja! Sist video var fra Kristin & Dennis(Som dere ser på kommentar over) og jeg klarte ikke å dy meg til å kommentere. Litt fordi jeg har et helt annet inntrykk av Kristin som samfunnsdebattant. Dennis svarer at det var hans ide og kun ment som humor. Det er kanskje ment som humor for de, men for alt for mange andre er ikke dette humor i det hele tatt. Kristin og Dennis er egentlig ikke et godt nok eksempel, men slike tilsynelatende enkle videoer som ikke er ´´vondt´´ment forsterker fremdeles det som ikke er en sunn holdning til det som er ting!

Det fortsetter slik:

Fansen til Kristin og Dennis hengte seg så klart på, naturlig nok. Og jeg kan ikke si det nok: Ting eier ikke et kjønn! Det provoserer meg at mennesker med så utrolig mange følgere skal presse dette på sine følgere. Om det noen gang kommer til å bli slik i samfunnet at vi ikke betegner et kjønn til klær og andre produkter, vet jeg ikke. Jeg håper det! Men om nok folk fortsetter slik kommer vi ingen vei.

Det finnes mange måter å engasjere seg på

Jeg skjønner at det blir provoserende for Ulrikke Falch når Mads Hansen kommer inn i kroppspress-debatten som ”helten”, får lovene endret og mye oppmerksomhet. Ulrikke som samfunsdebbatnant har klart vært mer aktiv i debatten og bevisst prøvd å gjøre en endring i holdningene i mange år, i motsetning til Hansen som bare har gjort dette etter endt fotballkarriere.

Jeg sikter til denne kronikken HER, skrevet av Ulrikke Falch og Carina Carlsen. De mener Mads mobber på Instagram og ikke bruker sine 300 tusen følgere til noe positivt. De stiller seg kritisk fordi Hansen har fått en heltestatus som gjerne de også skulle ha hatt. Forståelig nok, jeg hadde sikkert vært like misunnelig om jeg hadde vært de i denne saken. For det er nettopp det som kommer frem, misunnelse på at Mads har fått mer anerkjennelse for sin deltagelse i debatten. Eller? Det er det jeg får ut av denne kronikken.
På mange måter har Ulrikke også fått heltestatus, men langt i fra på samme måte. Hun har flere følgere på Instagram og bruker en helt annen stemme enn det Mads gjør i sin debatt-deltagelse. Hvis jeg skulle ha sammenlignet begge to, vil jeg også si at Ulrikke flere ganger har mobbet på Instagram med måten hun har sammenlignet kropp på sin konto. Nå er ikke disse innleggene jeg sikter til tilgjengelig på hennes Insta lenger, men poenget forandrer seg ikke. Begge har brukt samme teknikk for å få oppmerksomhet og Mads har nådd flere stemmer på kortere tid. Helt oppriktig føler jeg en Ovenfra-og-ned-holdning fra disse Ulrikke og Carina.


(Bilde lånt fra sak i vg.no)

For all del, begge to gjør god innsats for å forbedre presset blant unge idag. Jeg forstår bare ikke hvorfor de har et behov for å snakke ned noen andre som også gjør det samme. Selv om de mener det er mobbing, synes jeg Hansen sin fremtoning av kjendisene sin bilderedigering er sunn(Vet at kjendisene han trekker frem er et offer for det selv). Nettopp fordi da får følgerne se at det ikke alltid er den perfekte virkeligheten som følgerne influencerne legger opp til.

For å poengtere hva jeg mener; Det finnes mange måter å engasjere seg i en slik debatt, Hansen normaliserer ingen press mot kropp og la oss heller være samlet om at vi trenger flere som engasjerer seg i saken.

Takk!

 

 

 

Hvordan føler du deg på trening?

Følelsen av å gå inn på et treningssenter, av å være på trening, være i aktivitet har for meg vært varierende de siste årene. Jeg har ikke alltid klart å føle meg like komfortabel helt alene på et treningssenter, med mitt program og min trening. Det har vært vanskelig fordi jeg alltid har følt at andre ser, baksnakker meg og tror at de er så sykt mye bedre.

Jeg tar ofte meg selv i å se rundt på de menneskene som er på treningssenter, jeg er nyskjerrig på hvor mange forskjellige personligheter det er samlet på et sted. Det er de nye, gutta som pøser ut med testosteron, noe eldre, noen yngre, erfarne og uerfarne. Jeg ser med et godt øye at mange er på samme sted som jeg har vært flere ganger, den som føler seg så utrolig usikker men fremdeles ønsker å være i fysisk aktivitet. Og som kanskje føler seg beglodd på.

Processed with VSCO with a9 preset
Processed with VSCO with a9 preset

I januar 2018 begynte jeg aktivt med styrketrening med hjelp av min personlige trener på SATS Tromsø. Jeg var bevist på at hvis jeg ville bli sterkere måtte jeg ha hjelp til å kunne teknikken på baseøvelsene. Inntrykket mitt var at jeg kunne litt, men ikke godt nok til å være sikker på at det gjorde var rett. Uten denne hjelpen hadde jeg ikke sett samme glede i trening som det jeg gjør idag. Jeg er fremdeles flere ganger en usikker sjel på treningssenteret, men jeg er mye bedre enn det jeg var for 1 år siden. Tankegangen om at det kun er for meg selv som er grunnen til at jeg er på trening har gjort mye. Det er ingen andre enn meg som vet hvilken trening og grunnen til at jeg ønsker å gjøre denne treningen, og målet mitt med min trening. – Men hvorfor tråkkes selvtilliten min ned når jeg er på et treningssenter?

Mye av grunnen ligger nok i at jeg alltid vurderer meg opp mot de som ser mest erfarne og muskuløs ut. Favoritt-tiden min på senteret er når det er minst folk i rommet fordi da vet jeg at jeg holder en bedre konsentrasjon på det jeg ønsker å oppnå. Det er noe jeg er bevist på, spesielt med at jeg vet at ikke er sunn holding å ha. Dessverre føler nok veldig mange akkurat det samme som meg og kvier seg til å få fullt utbytte av treningen sin.

Lær å ha sex med en jente

Barn blir oppvokst i et samfunn hvor det kun er vanlig å ha sex med det motsatte kjønn. Sex er ikke bare penis og vagina. Det er så mye større.

– Er anal vanlig første gang man har sex? – Må jeg suge han når han vil?

Dagens seksualundervisning har begrenset seg til heterosex, som at det ikke finnes barn og unge i klasserommet som lurer på noe helt annet. Hvordan kan vi få fram de spørsmålene uten at barna trenger å finne svarene på nett?

Som et homobarn var det mye jeg lurte på om sex. Og usikker på hvem som kunne gi meg svarene til meg. Hvem var det som skulle være passiv i senga? Hvordan skulle jeg gjøre dette? Er det normalt og alltid ha analsex? Hva gjør jeg om jeg ikke tør å si nei? Løsningen for meg ble: google it.

Det er viktig at vi lærer å akseptere forskjeller på hverandre. Homofile skal ikke trenge å være modige for å stå frem, det skal være akseptert uansett hvilken selvtillit som er hos vedkommende! Fremdeles er det få steder hvor dette snakkes om.

buy 1 get 1 free

Lærebøkene skriver om seksuelle orienteringer og forlagene tenker sikkert at jobben i henhold til kompetansemålene er gjort. Det tolkes på den måten at det bare skrives om forelskelse, identitet og påfallende seksuell praksis, altså heterosex.

Heldigvis er det bedring i vente og ny læreplan jobbes hardt med. Jeg gleder meg til vi får et mangfold i lærebøkene som kan omfatte en reel seksuell praksis. En læreplan som kan svare på alle spørsmål som barn og unge kommer til å spørre seg selv. At seksualundervisning blir et mer og mer hett tema gleder mitt hjerte og ingenting gjør med mer glad enn at flere roper høyt i denne debatten.

Seksualundervisning idag varier stort fra skole til skole og til hvilket ansvar hver enkelt ledelse velger å ta. Om det ikke finnes lærere som føler seg komfortable med å gi denne type undervisning anbefaler jeg å bruke uke6 materialet til Sex og Politikk, LINK. Og med på kjøpe kan lærerne også få et besøk av en uke6-ambassadør til å gi en presentasjon i hvordan bruke programmet. Vinn-vinn for både elev og lærer.

Noe av det sjukeste med Norge

Naturen er noe av det sjukeste med Norge. Fjellene, utsikten og havet. Jeg er snart ferdig med et godt opphold i Molde på jobb og kan se tilbake på mange fine turer i marka og på fjellet i Molde-området. Jeg har vært utrolig heldig med været på turene og har fått muligheten til å ferdes ute i marka til beins og på sykkel.

Lite bildedryss:
7249005F-35F8-447B-BD30-548E594690C9IMG_911429EED79C-9E74-40C2-BA9C-3DE5EE510D916A777A13-B673-428D-AD69-64ED6438DA7E
Elsykkel ble leid av Molde Adventure Center her i Molde. God service og artig tilbud for de som har lyst til å se byen fra en annen vinkel enn fra bysentrum. Dette var første gang jeg prøvde elsykkel og det falt absolutt i smak! Å sykle offroad med sykkelen er en opplevelse i seg selv. Får du noen gang muligheten til å prøve en slik sykkel; gjør det! Det er verdt det!

Nå blir jeg snart å vende nesa Nordover for noen feriedager før jeg begynner på jobb igjen. Savnet til Nord-Norge har vært stort den siste tiden og jeg kjenner jeg gleder meg til denne høsten i Tromsø. Masse spennende på gang med jobb og deltidsstudier!

Du vet en plass

Du vet en plass
Der du føler dæ vel, ingen bekymringer
Kor fremtida viser vei
Kor kjærligheta e nær og gir dæ energi

En plass i ditt hjerte, i hjerte kor du gir plass
Plassen for dine og ditt liv
Gi rom for din fremtid, for din kjærlighet
Vis verden plassen

4AF7FEA3-8DE7-4047-A23E-318B484DBDA4

En av tingene jeg har fått presset innpå meg selv mer og mer den siste tiden er trangen min til å høre til i Nord-Norge. Savnet til Nord de siste månedene når jeg har vært på reise har vært ufattelig stort og vanskelig å kjenne på. Det er i Nord-Norge jeg hører hjemme.

Bytt ut skiltet

I dagens samfunn er det mer åpenhet om kropp og kjønn, sammenlignet med bare noen år tilbake. Det skal vi ikke ta for gitt. Vi har flere sterke forbilder, enkel og tilgjengelig informasjon, rådgivende organisasjoner og respekterte stemmer som bidrar til mer åpenhet om spørsmål som kan være vanskelig for mange. Det trenger ikke alltid å være de store grepene som hjelper, bare en liten endring kan hjelpe i massevis.

Jeg er tydelig på at jeg vil ha kjønnsnøytrale toaletter. Tydelig på at vi ikke trenger flere situasjoner hvor du må definere deg som mann eller kvinne. Å innføre kjønnsnøytrale toaletter er en enkel sak som kan gjøre en hverdagslig situasjon enklere for mange. Samtidig som det viser et aktivt standpunkt for et åpnere samfunn. Universitetet i Oslo har innført det, samme har Universitetet i Bergen. Kommer Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske universitet etter?

Tidligere i vår var jeg på et konferansesenter som hadde kjønnsnøytrale toaletter. På hver av sidene var det toalett med egen dør, alle gikk inn uansett kjønn, på samme toalett. I midten hvor det var benker for håndvask som også var et fellesområde. Jeg klarte ikke å se noen tegn til at folk ikke syntes dette var grei løsning når jeg gikk ut. Jeg er sikker på at folk flest ikke syntes det var eller er noe problem.

Enkleste måte er så klart å bytte ut skiltene med et som sier kun toalett/unisex og ikke de faste kjønns-figurene. Noen rom må kanskje bygges om, men fremdeles ikke store endringene. Altså ikke noe kommunene, staten eller hvem som eier bygget ikke har råd til å gjøre. Skift ut skiltet, så er vi i gang! Og det har vist seg at det ikke bare er dem som definerer seg som født i feil kropp, som ønsker kjønnsnøytrale toaletter – men mange flere. Det er derfor et reelt behov.

Å gå gjennom en kjønnsskifte-prosess, usikkerhet til sin kjønnsidentitet eller seksualitet i dag er fremdeles vanskelig. Jeg sier ikke at et kjønnsnøytralt toalett hadde løst alt, tvert i mot, men det hjelper litt på en hverdagslig bevisstgjøring av et åpnere samfunn.

36159954_173233343539854_2727084060051505152_n

Pakke ned ullgenseren? Nei.

For første gang på noen år har jeg det veldig lite planlagt for det kommende halvåret, men samtidig mye som jeg vil gjøre. Mye av tiden min de siste ukene har gått til kun å irritere meg over at jeg ikke klarer å planlegge, men samtidig har så mye jeg vil rekke. Jeg er på en måte ved et vendepunkt hvor jeg må bestemme meg hva jeg skal ´´binde´´meg til de neste årene. Jobbe fulltid med prosjekter på si? Studere noe? Det er vanskelig å bestemme seg og det er vanskelig å ikke irritere seg over det. Innerst inne vet jeg jo at jeg finner ut av det og at jeg blir fornøyd. Men når du er like utålmodig som meg kan det fort bli vanskelig.

IMG_4667
Med litt for mye energi for tiden ble det tid til litt rolig utetrening idag. Jeg kunne ønske at været blir mer enn 10 varmegrader den neste tiden, så vi slipper å kle oss i ull når treningen skal være ute. Økta var dagens andre, kun fordi jeg trengte å få blåst ut litt frustrasjon, ble det gåtur/joggetur med enkel styrke ved tufteparken på Charlottenlund.

IMG_4670

Denne uka reiser jeg sørover til Molde for å jobbe ved Scandic Seilet denne sommeren. Gleder meg enormt til å komme tilbake til hotellet, fine Molde og nye erfaringer ved et nytt hotell.