Leserspørsmål; Hvordan kom du ut av skapet? Del 1

* Fortsettelse følger* Del 1

 

Når det tikker inn spørsmål som dette, blir jeg alltid sittende litt i mine egne tanker. Som oftest er det så ufattelig mange ting jeg ønsker å si, men så blir det vanskeligere å formulere seg. Spørsmålet kom fra en 13 år gammel gutt som sleit med å finne ut hvordan han skulle komme ut av skapet. Se melding:

Utover denne eposten fikk jeg ikke noe videre svar fra leseren. Jeg føler et enormt ansvar i å svare slike spørsmål fra unge som sliter med å finne sin identitet. Følelsene fra da jeg gikk gjennom akkurat det samme sitter så hardt igjen og kommer tilbake når jeg bruker tiden min på å hjelpe, spre et budskap og skape åpenhet.

Å kunne svare enkelt på hvordan jeg kom ut, er vanskelig. Når jeg ´´kom ut´´var det et tydelig og stort skap du måtte komme ut av. Jeg hadde ikke en sjans til å bare føle på kjærligheten, fordi jeg dessverre ble tatt av alle sine forventinger til hvordan jeg skulle ha det når jeg vokste opp. Å kunne leve opp til andres forventinger er vanskelig, jo lenger du klarer å holde deg til ´´egen sti´´, jo bedre.

Det var forventninger på hvem jeg skulle være med, hvem jeg skulle forelske meg i og hvordan dette skulle foregå. Jeg har sagt det mange ganger før, men om du leser det en gang til, kanskje det går letter inn; Ikke la dine forventinger gå ut over andre, det er det som skaper hindringer for å finne sin kjærlighet til andre mennesker.

Idag, 2019 og 24 år gammel Sigurd, tenker på en annen måte enn det jeg gjorde i 9. klasse. Da jeg kom ut i 9. klasse var det mer nødvendig for min identitet å ha fasen i livet for jeg klarer å uttrykke meg, stå i mot presset og forventingene. Idag er jeg mer åpen for meg selv og liker egentlig ikke å kalle meg homofil. Ordet homofil er et ord jeg ikke klarer å definere meg i. Det samme med skeiv og andre seksualiteter. Det høres kanskje teit ut når jeg sier det, men jeg er mer opptatt av å være Sigurd, en å ha en ´´bås´´over meg. Det er rart og si det, fordi jeg tenner jo mest på gutter. Sannheten, som jeg dessverre bruker litt for lite tid å si til meg selv er at jeg helst er opptatt av å finne kjærlighet, ikke av hvilket kjønn kjærligheten har. Om det plutselig viser seg etter mange år at jeg forelsker meg i en jente, så er det helt greit for meg.

Men jeg har jo åpenbart kommet ut av et skap.

Rundt 5 måneder før jeg turte å være ærlig med alle andre, fikk mamma vite det. Hun var den første jeg sa det til av de jeg hadde nærmest i min familie. Før det igjen hadde jeg snakket med flere andre unge på nettstedet Gaysir, som var en veldig naturlig plattform for meg i den tid, og fikk flere gode støttespillere gjennom den siden. Fra dagens perspektiv hadde jeg nok anbefalt andre metoder å finne råd enn det, husk å være åpen på mulighetene dine.

I 9. klasse skrev jeg mine egne meldinger i meldingsboka om at jeg ikke kunne ha basseng, fordi jeg synes det var for ukomfortabelt i garderoben. Mamma hadde dermed funnet min meldingsbok som jeg hadde skrevet under som mamma. Jeg skrev beskjeder til læreren at jeg ikke kunne ha basseng fordi jeg var syk. Hadde ikke noen spesielle grunner som jeg brukte som unnskyldinger, så til slutt hadde det så klart virket mistenkelig om jeg var syk så lenge uten å bli bedre. Mamma fant meldingsboka kun ved tilfeldigheter og dermed hadde jeg ikke så mange valg, enn å fortelle det og forklare situasjonen.

Igjen etter noen måneder startet mitt politiske engasjement. Jeg var på et lokallagsmøte til et av partiene i kommunen hvor de blant annet snakket om likestillingspolitikk. Jeg husker det gikk opp som et lys, nesten som om gud sto foran meg, at det ikke skal være farlig å være seg selv. Det strålte av positivitet over meg og jeg klarte endelig å manne meg opp til å ta min egen seksualitet til en tryggere side. På møtet drev jeg å teksta med en god venninne i klassen, med en veldig lur tone. Jeg tror hun skjønte ved starten av samtalen hva jeg skulle til å skrive. Så fort jeg var trygg på det, var det et naturlig steg for meg å ta. Jeg skrev ´´jeg er homofil´´og kjente at en ny verden åpnet seg. Ros og stolthet var responsen, det gikk mer og mer opp for meg at dette ikke skal være noe farlig. At jeg klarer å ta eierskap til meg selv, Sigurd, 9. klasse fra Vestre Jakobselv.

Dagen etter var jeg på styremøte i korpset mitt(engasjert sjel, jeg vet). Jeg hadde fått sovet på reaksjonene og jeg var enda mer selvsikker. Kontakten med venninna mi var konstant og jeg bestemte meg for å ringe mamma i en pause på møtet for å si at jeg hadde sagt det til en venn. Og at jeg var klar for å fortelle det som om det ikke var en hemmelighet. Mamma fortalte det videre til den nærmeste familien og Miriam, min venninne, fortalte det så til mine venner.

Da var hemmeligheten ute og jeg kunne være Sigurd, uten å måtte bære på min innerste hemmelighet. Kommende dag var det klemmer og kjærlighet i hele kroppen. Naturlig nok ufattelig mye selvtillit fra en liten ungdom i bygda som turte å være den ´´eneste´´. Skummelt og fint.

På mange måter gjorde jeg ikke den hardeste delen selv, jeg fikk andre til å fortelle det for meg. Samtidig så er det vanskelig nok å si det til sin første nærmeste som kanskje har hatt en aning fra før av.

Å komme ut av skapet idag, skal handle om å eie sin egen identitet uavhengig hva resten av samfunnet føler og tenker. Klarer du ta eierskap til det, har du kommet langt.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *