Alvorlig nok problemstilling?

Jeg er heldig som har fått lov til å dele min historie for de som ønsker å høre og lære. I mars inviterte Fylkesmannen i Troms og Finnmark meg med på kommunemøte for det nye sammenslåtte Fylkesmannen i Troms og Finnmark. Alle ordførere, rådmenn med fler var samlet til en 3 dagers konferanse i Tromsø. Jeg var invitert til å fortelle en sann historie.

Dagen var fylt med gode folk og gode historier som bygger på hva vi kan gjøre for å få en bedre skole for alle. For meg, er det et paradoks at i det politiske bilde(nesten alltid) diskuteres om hvilken vei som skal få flere milioner eller om hvor nye arbeidsplasser skal etableres når vi vet at mennesker tar selvmord, sliter psykisk og ikke får hjelp. Noen mennesker blir sittende på isolat resten av livet fordi det ikke finnes sengeplasser i psykiatrien til dem.

Okei da…

Jeg skal ikke være så trangsynt. Men du kan skjønne problemstillingen? De siste 20 årene har vi nærmere halvert sengeplasser i psykiatrien, som gjør at Norge beholder mennesker i isolat fremfor å gi dem hjelp. Og fremdeles snakkes det mer om samferdsel enn psykisk helse. Rart? Ja.

Jeg skjønner at ikke alle inntresserer seg for alle politiske temaer. Men for meg blir det ikke riktig å vite at Norge setter mer penger og bruker mer tid til å diskutere de ”uviktige” sakene fremfor å forebygge hjelpen til å redde liv.

Processed with VSCO with kk1 preset

På kommunemøte var jeg ærlig. Jeg fortalte om følelsene mine i ettertid av en rekke usunne opplevelser på skolen. Hvordan det var for meg å vokse opp i bygda som annerledes og hva som gjorde at jeg fikk det bedre. Politikere og byrokrater trenger å høre sanne historier om hvordan ”offeret” har hatt det. Jeg sitter ikke på noe fasit, men jeg hjelper med å sette temaet i et helhetlig bilde.

Jeg tror bevist at noe må skje fort før det blir for sent. Det er ikke sunne tall innenfor psykiatrien og handling må skje nå!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *