Gå i Pride for meg! For familien! Og for fremtiden.

Dette året er jeg ikke i Oslo og får kjenne på kjærligheten som er i luften. Jeg må unne meg til å kunne følge med i sosiale medier og på nyhetene hvordan stemninga er. Det er synd, men jeg er fremdeles like med i tankene mine. Det er et stort ønske for meg å kunne gå i Pride og jeg håper så mange som mulig er med å gå i tog! Det trengs enda kvikke hoder i kampen for likestilling, mangfold og kjærlighet for alle.

Om du ikke har muligheten til å gå i Pride-toget som meg, bruk de kanalene du kan. Heng opp flagg, ta en prat med ukjente og bekjente, bruk sosiale medier til å spre kjærligheten rundt deg. Det betyr så mye for så mange at vi er tilgjengelig til å vise en slik kjærlighet. Å minne oss på hva som er viktig og ikke glemme de som har tatt kampen i mange år før oss.

Så skal jeg gjøre det samme og glede meg til Pride i Tromsø i November. Kjærligheten skal frem, uansett hva.

Når de roper ”jævla homo” ut av bilvinduet.

For noen dager dukket det et vanskelig minne opp på Facebook. Et minne som sier hvorfor det er så godt å kjenne på Junikjærligheten som surrer rundt i landet og sosiale medier, nemlig Pride-kjærlighet. Å minne seg på hvorfor vi skal vise kjærlighet er viktig og jeg er glad for at jeg kan ta opp gamle minner som kan minne på det jeg føler.

Minne var som følger:

”Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen! Og spesielt grattis med dagen til den jævla idioten i en gammel sølv Opel som kjørte forbi meg idag i Vadsø by.

Dagen begynte så fint med spilling og ord for dagen v/ 10.klasse i Vestre Jakobselv, marsjering i tog(første gang med trombone!!) og festarrangement i bygda vår. Jeg dro så til Vadsø for å delta på festmøte der, fint var det!

Etter festmøtet spaserte jeg ned til Mølla for å ta en pils med gode venner. Og hva tror dere møter meg på veien?! En sleip idiot som gauler hardt til meg:”Jævla homse!!” og kjører videre. At det går an å prøve å ødelegge en så fin dag! En idiot som ikke tenker på andre sine følelser. En idiot som driter i følelsene til andre. En idiot som fortjener å få en lekse om hvordan man skal behandle andre mennesker. For å si det mildt: Jeg driter i dine meninger om meg, men du trenger ikke å hetse meg forde om. Ikke faen om du får lov til å ødelegge en av de fineste dagene i året.

Håper bilen du satt i, at en måse skiter på bilen og at du lærer at du ikke skal hetse andre for sin seksualitet.

Gratulerer med dagen! Lenge leve dugnaden som arrangerer 17.mai landet rundt! Håper alle har hatt en fin dag. Jeg lar ikke dette ødelegge humøret mitt og tar heller et glass vin med gode venner. Hipp hurra!!!”

Det er mange følelser som kommer opp når jeg leser dette. Situasjonen var utrolig ubehagelig og det er heller ikke den eneste gangen dette har skjedd med meg eller andre. Bare tidligere denne uken kunne vi leser om sjokerende utfall for mange homofile både internasjonalt og innlands.

Grunnen og verdien av Pride er større en andre før og jeg har en oppfordring til alle som overhodet har muligheten: Gå ut å feir kjærligheten! Pride er for alle, det trengs mer enn aldri før! <3

Gutten med de små vektene på trening

Å føle seg komfortabel på et treningssenter er for mange utrolig vanskelig. Om du har trent i mange år, selvsikker på deg og kroppen din skjønner jeg at man ikke tenker noe over dette i det hele tatt. Jeg tror mange ønsker å ha en aktivere livsstil, men ikke kommer seg på trening fordi det er mange tabubelagte temaer som surrer i lokalene.

Processed with VSCO with q1 preset

Om du er han gutten som alltid må stå med de små manualene, alltid er på et senter for det kryr av gutter med overskudd av testoteron, jenter som sprer ræva si som om den var på salg eller om du ikke er sikker på øvelsene dine, er det kun en ting som hjelper. Og utsette seg for oppmerksomheten som gjør deg mer selvsikker. (det hjalp hvertfall meg)

Jeg var på trening på senteret mitt i rushtiden for litt siden og kom opp til at det var fult av selvsenterte gutter foran speilet med manualer. Pushet musklene og tok sin plass, kanskje andre sin også. Så og si alle manualer var i bruk hit og dit, med benker og gulvplass, jeg fikk mer inntrykket på at her var jeg ikke velkommen fordi jeg var mye mindre ”utrent” enn de andre.

Nå, når jeg opplever slikt, går jeg rett inn i megden og spør hvor mange sett de har igjen og om jeg eventuelt kan ta mine sett i mellom. Les: Jeg tar min plass. Når jeg gjorde dette denne dagen, kom nok et prakteksemplar på hvordan en steriotypisk dag på et slikt senter kan være. Jeg fikk blikk(såkalt up and down), holdninger på ”hvem er jeg som bare kommer her” og hvorfor jeg ”forstyrrer” dems sett. Det er min fulle rett å også kunne bruke arealet for min trening og vise at alle medlemmer heller burde ha en åpnere holdning. Selv om de har behov for å sprøyte ut sin totale mangel på folkeskikk, vise at de har testoteron i kroppen og prøve å være mer deilig enn de egentlig er, er det plass for deg også.

Det er skammelig, å se hvordan mange medlemmer oppfører seg på de forskjellige sentrene. Jeg sier ikke at alle medlemmer er slik, men det er en norm på de største kjedene og jeg tror det hindrer enda flere ”vanlige” folk i å melde seg inn.

For 1 år siden hadde jeg ikke turt å gjøre det samme på trening som jeg gjør nå. Det har vært mange harde og lange runder for at jeg skulle tørre å gjøre alle forskjellige øvelser som jeg gjør idag. Det er med stor takk til Coach og min PT på Sats som har gjort dette mulig.

Jeg er ikke noe superfit den dag idag, men i god form og mer selvsikker som aldri før.

Om du er ny, så vet jeg at det er supervanskelig å begynne. En start kan være å søke råd fra en god venn eller en personlig trener du føler deg trygg på. det som er sikkert å vist, er at resultatet etter hvert, er verdt det!

Ps. Jeg hadde aldri skrevet dette om jeg ikke har kjent på de samme erfaringene. Dog ikke

 

Jeg vil være meg selv

Hva skal du gjøre når du er i fase i livet ditt hvor du føler at du ikke eier din egen identitet? Hvis det er greit å spørre om?

Jeg burde ikke klage for mye i offentligheten. Jeg vet at jeg får angst av å dele for mye. Fremdeles så gjør jeg det fordi jeg får en følelse i kroppen som gjør at jeg føler at jeg gjør en forskjell. Jeg tror jeg gir et inntrykk av at jeg egentlig ikke har så mange hemmeligheter når jeg møter nye mennesker, er åpen og sikker på meg selv. Viser at jeg er glad og setter et tilsynelatende bredt smil rundt munnen som bevis. Er det alltid ekte? Nei.

Jeg er en gutt på 23 år som har møtt på mange harde vegger opp gjennom årene. Som på mange måter har lært meg til å bygge en enda større vegg for meg selv når jeg skal snakke om følelsene mine. Det blir til at jeg verken er ærlig med meg selv eller med noen andre. Det sliter på samvittigheten min, søvnen og hverdagen når jeg hele tiden prøver å bevise at jeg er noe ikke er. Når det som egentlig er sant blir bygget ned av en helt annen virkelighet som jeg ikke klarer å sette ord på.

Hverdagen går sine vante ganger. Jeg får gjort mye i hverdagen i perioder, helt til jeg ikke skjønner at noe er galt og jeg mister all energi. Er jeg da ærlig med meg selv om hva jeg egentlig føler? Nei. Veggen som ligger over meg bygger ned alt som jeg egentlig vil si til mine nærmeste og jeg blir et helt annet menneske enn hva jeg ønsker. Ingenting er vel bedre til å snakke om det du sliter med? Det du føler og trenger hjelp til?

Følelsene mine forblir alltid i hodet, men hvordan få de ut har jeg aldri vært noe ekspert på. Ingen vet hva jeg går igjennom og jeg føler ikke jeg kan være ærlig med noen om det. Jeg vil så gjerne dele, uten at det tar for lang tid, at folk skal bekymre seg, spørre og grave. Men alltid blir det feil og jeg ender opp med å ikke si noen ting i det hele tatt og følelsene blir begravd under veggen av følelser.

 

 

Når ord blir misforstått

Bildet over, har for meg blitt et lite symbol hvilke verdier jeg står inne for. Åpenhet, tørre å være seg selv, kunne ytre det du mener og ikke være redd for å ta plass. Jeg tok bilde for noen år siden da jeg laga en liten videoblogg om å kunne tørre og være seg selv. Dere kan se videobloggen nederst i innlegget. Videobloggen er ikke syyyykt god i seg selv, men budskapet ligger like sterkt i meg enda idag. Fikk hele 15k visninger når jeg posta den.

Jeg synes jeg ser selvsikkerheten i meg på dette bildet, en litt sånn selvsikkerhet som jeg ser tilbake på når jeg trenger inspirasjon. Jeg vet at jeg ikke alltid tør å være meg slev på grunn av fordommer, usikkerhet og dårlig selvfølelse. Jeg sier til meg slev hele tiden at jeg ikke skal bry meg hva andre sier, men alltid en stemme i hodet som sier i mot. Da er det fint å se på bildet over, som kan gi meg inspirasjon til å tråkke litt utafor normene. Er det noe både jeg og resten av samfunnet trenger er det å kunne tørre å utfordre grensene litt mer i hverdagen. Vanskelig er det, men samtidig verdt det.

 

Til deg som var alene på 17.mai

Dette året brukte jeg store deler av 17-mai dagen på jobb. Det var forsåvitdt helt greit. Jeg fikk dobbel lønn, samtidig som jeg fikk med meg alt som jeg ønsket å få med meg av sosiale sammenhenger. Opp gjennom årene har stort sett 17. mai handlet om å marsjere i toget med korpset eller familiære sammenhenger. Ettersom årene går, jeg blir eldre, får erfare 17. mai fra andre byer, blir jeg mindre imponert over hva som skjer rundt meg. Kanskje jeg er ut av den mest tradisjonelle typen innenfor slike dager.

La det først sies; Jeg elsker 17. mai. Jeg elsker min måte å feire 17.mai på og hvordan jeg har gjort det de siste årene. Kanskje hadde jeg elsket det ENDA mer idag om jeg også hadde spilt aktivt i korps igjen. Uansett, så føler jeg fokuset på forventinger til hvordan du skal ha det, hva du skal gjøre og hvor kule events du skal på blir større. Som gjerne ender opp med bytur på kvelden i full finklær og stas. For mange er dette den eneste 17.mai feiringen de kjenner til. Forventninger er noe av det værste å ha rundt seg på en slik dag. Det overrasker meg også sykt hvor mye rølp det er i bymiljøet i Tromsø på selve dagen. Folk er jo drita full midt overalt.

Hvor er de som er alene på 17.mai? Jo, hjemme?
Etter en slik dag skjer det bare automatisk at jeg ”summer” meg litt når jeg kommer hjem/dagen etter hvor mye jeg setter pris på at jeg har venner som jeg kan være med på en slik dag. At jeg får invitasjoner til frokost og at jeg ikke føler meg alene når alle andre gosser seg med fylla. Jeg vet ikke om jeg kunne ha klart en slik dag på psyken min.? Har på følelsen av at jeg hadde blitt totalt utmattet av å føle meg ensom når du faktisk får proppet på deg alt det som skjer for de som ikke er alene, sånn overalt.

Slike dager som 17-mai er ikke den enkleste dagen å være alene på. Ensomheten står igjen i ganske mange av oss, men vi ser de ikke. Vi hører de ikke og vi tenker ikke på de.

Neste år håper jeg å kunne vært fall inkludere noen flere i min feiring og samtidig gjenoppstå som korpsmusiker.

Hvertfall vil jeg ønske alle en vel overstått nasjonal dag, håper alle hadde en fin dag, alene eller ikke. Til de som var alene: Du er verdens tøffeste!

 

Ser du mobbing, reager!

Spørsmål: Hadde du tatt tak og sagt i fra om du hadde sett noen bli mobbet?

En hver person jeg har spurt om dette har sagt ja.

Hadde jeg gjort det? Idag ville jeg nok være en mye mer selvsikker person som kunne stått opp for både meg og andre om jeg hadde sett noe.

For noen år siden? Nei. Soleklart, nei!

Jeg tror vi kan være ærlige med oss selv at vi ikke hadde turt å reagere i en hver situasjon. Vi må tørre å si at vi er feige i mange situasjoner. Om vi ser tilbake på TV2 programmet for noen år siden, Hvem bryr seg, så er dette en klar oppvekker på hvordan den vanlige mannen på gata reagerer om vi ser mobbing. Vi tenker at ”det går sikkert over” og at det ikke er behov for å reagere? Å bryte inn når man ser noen tydelig bli plaget er noe som krever ekstra mot. All ære til de som er tøffe nok, uten å måtte tenke seg om til å reagere! Vi trenger flere slike mennesker som ikke trenger en pause for å tenke på” Burde jeg reagare?”

Flere gang opp gjennom årene husker jeg bevisst at jeg ikke har turt å reagere. Når jeg prøver å finne et logisk svar på hvorfor, blir jeg stum. Eneste jeg kommer frem til er at jeg var redd og skeptisk på uønsket oppmerksomhet. Jeg vet at hvis flere hadde kunne reagert alle de gangene jeg trengte hjelp fra andre, hadde situansjonen for meg blitt enklere. Jeg føler ikke noe nag over de som ikke har hjulpet, for jeg har vært en av de selv.

Uansett tror jeg at når du først har hjulpet, reagert og kanskje fått til en forskjell, kommer du ikke til å angre!

Til alle de som da svarer ja, på spørsmålet burde hvertfall leve opp til forventingene og reagere når det trengs.

Sigurd

Når er det angst?

*Jeg begynte å skrive dette innlegget, men ga litt opp fordi det er så vanskelig å kunne definere noe sånn fra flere perspektiver. Så fortsettelse følger*

__________________________________________________________________________

Ordet angst er for lenge siden blitt et kjent ord i mange forskjellige sammenhenger, blant annet med bloggere og influenser. Andre medier skriver både stort og smått om det å ha angst og hvordan ettervirkningene kan være. Det å snakke og være åpen om angst er bra, det er bra at fokus mot psykisk helse blir større og at flere får et forhold til det. Hvem som helst kan slite med angst uten at du tenker over det. Kanskje allerede din nærmeste venn sliter med angst uten å vite det. Angst er ikke noe du alltid kan se direkte på noen om de sliter med det eller ikke.

Ordet angst kan fort bli til en veldig lett løsning for mange til å sette unnskyldninger på seg selv bare fordi dem ikke vil gjøre noe. Om du virkelig sliter eller har slitt med angst mener jeg det er noen forhåndsregler må tas.

Jeg sier det igjen, at angst og psykisk helse snakkes om er bra. Men noen ting må tas med en knipe salt.

Det å føle seg dårlig betyr ikke at du har angst. Angst er ikke å være direkte redd mennesker. Angst er så mye mer som kan være vanskelig å sette ord på, som dessverre media og andre influenser ikke snakker godt nok om.

Artist og låtskriver, Ruben, sier det så godt med sangen Walls:

”Walls er en låt jeg begynte å skrive og produsere rundt Mars, tidligere i år. Teksten tar for seg det å holde tanker og følelser for seg selv, ved å bygge en ”mur” rundt seg, slik at andre ikke skal gjennomskue hva du går gjennom. Jeg forklarer i sangen hvordan det man ser fra utsiden kan misforståes som at man har det bra, og kan trenge noen som er villig til å forstå seg på det. Låten forteller hvordan mitt tilfelle var.”

DET er angst og han beskriver det så godt. Folk som Ruben trenger vi flere av, med hvordan man snakker åpent om et så sårt tema.

Jeg opplever foreksempel angst på mange steder som jeg tror folk ikke har peiling på at jeg sitter i en vanskelig situasjon. På bussen, når jeg ser meg i speilet, i garderoben på treningssenteret, kino, fest, oppmerksomhet mot meg. Både situasjoner som er alene og med flere. Jeg tror jo lenger du lever med og lære å kjenne reaksjonene dine, jo bedre blir det.

La folk kle seg i hva de vil!

*REPOST av innlegg jeg har hatt I Vg nett, link HER*

Når jeg kjøper klær i butikken forventer jeg å ikke bli møtt med dømmende blikk eller responsen; ‘’skal jeg pakke det inn for deg?’’, selv om jeg står i dameavdelingen. De tror ikke jeg kjøper plaggene til meg selv, men som en gave til en venn eller kjæreste.

Det slår aldri feil når jeg er i butikken: Jeg får alltid en klar beskjed om at jeg står i feil avdeling og burde gå i herreavdelingen.

Men jeg kjøper mine klær basert på om jeg liker plagget eller ikke. Om jeg synes plagget er fint, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva andre mener er rett og galt for meg å kle meg i.

Folk generelt følger masseprodusentenes normer på hvilken avdeling de skal kjøpe klær i. Det gjelder alt fra leker til klær, og alt av ting. Det er en usunn måte å gjøre sine innkjøp på.

Å vokse opp i et samfunn hvor disse grensene er med å forme deg som menneske mener jeg er usunt, og til nå har utviklingen stått stille.

Kvinnekampen har gjort at kvinner stort sett kan kle seg i det de vil. Det er ingen i dag som reagerer på det. Om menn går med kjole, skjørt eller andre feminine klær, blir vi møtt med rare blikk. Hvorfor ikke la folk gå kledd i og få kjøpe det de vil!

Det tok meg mange år før jeg endelig turte å se fritt i dameavdelingen uten å bry meg. Men det er tabu for gutter å gjøre det.

Det er tabu for menn å bruke sminke, skjørt og feminine plagg som får menn til å føle seg ‘’usikre’’. Det er merkelig og gammeldags at vi i Norge, hvor vi generelt er åpne på mye rart, skal sette grenser for hvordan vi skal kle oss. Vi er redde for å bli sett på som annerledes. Men det bør være vanlig for alle mennesker å kjøpe de klærne de faktisk har lyst til å kjøpe og bruke.

Tiden er inne for at tabuet blir borte for alle kjønn.

 

Helt nødvendig med Pride i Drammen. Jeg er klar!

Hva er det som får folk til å tro at dette hjelper?! Se nedenfor:

Drammen får sin første Pride og det med stolthet! Jeg er så glad for at enda flere får muligheten til å feire kjærlighet mellom mennesker i sine hjembyer. Og det ser ut til å bli en stor folkefest!
Dessverre er det noen som ikke liker dette. Jeg vet ikke, det kommer vel kanskje ikke som en overraskelse? Vi er i 2019, men vi vet også at det finnes nok av idioter i denne verden som ønsker å rakke ned på den aksepten og åpenheten som mange jobber for å få på sitt hjemsted. Pride skal være veien til aksept!

Jeg legger ikke noe skjul på det, jeg synes de er rene idioter. Og jeg synes synd på barna som må vokse opp med slike holdninger i sin familie. Jeg klarer ikke å skjønne hva de mener skal være budskapet i dette? Jeg spør meg selv når jeg leser dette, om de faktisk er f***** seriøs? Igjen, det kommer jo ikke som en overraskelse at slike reaksjoner kommer bare 3 timer etter at Drammens tidene poster det på Facebook. For vi vet at disse holdningene finnes ute i alle lokalsamfunn og det er nettopp grunnen til at vi trenger enda mer Pride-kjærlighet i verden. At vi klarer å vise, skape og føle aksept for kjærlighet mellom alle mennesker. Uansett hvem du ønsker å elske.

Det er samtidig også veldig fint å lese alle de andre kommentarene som står opp for Pride, kjærlighet og aksept. Vi står ikke alene i kampen og selv om uforstående kommer frem i lyset, er det heldigvis også mange som kommenterer tilbake. Det er en av de små hverdags gledene jeg har og det gir meg håp opp i all negativitet.

Om jeg så skulle ha reist helt fra Finnmark til Drammen for å vise min kjærlighet foran disse idiotene som kommenterer, så gjør jeg gjerne det! Det blir min største glede!

Så, gå i Pride! Vær en klovn! Vis kjærlighet!

Og til dere andre; hold dere hjemme. Takk!