Jeg vil være meg selv

Hva skal du gjøre når du er i fase i livet ditt hvor du føler at du ikke eier din egen identitet? Hvis det er greit å spørre om?

Jeg burde ikke klage for mye i offentligheten. Jeg vet at jeg får angst av å dele for mye. Fremdeles så gjør jeg det fordi jeg får en følelse i kroppen som gjør at jeg føler at jeg gjør en forskjell. Jeg tror jeg gir et inntrykk av at jeg egentlig ikke har så mange hemmeligheter når jeg møter nye mennesker, er åpen og sikker på meg selv. Viser at jeg er glad og setter et tilsynelatende bredt smil rundt munnen som bevis. Er det alltid ekte? Nei.

Jeg er en gutt på 23 år som har møtt på mange harde vegger opp gjennom årene. Som på mange måter har lært meg til å bygge en enda større vegg for meg selv når jeg skal snakke om følelsene mine. Det blir til at jeg verken er ærlig med meg selv eller med noen andre. Det sliter på samvittigheten min, søvnen og hverdagen når jeg hele tiden prøver å bevise at jeg er noe ikke er. Når det som egentlig er sant blir bygget ned av en helt annen virkelighet som jeg ikke klarer å sette ord på.

Hverdagen går sine vante ganger. Jeg får gjort mye i hverdagen i perioder, helt til jeg ikke skjønner at noe er galt og jeg mister all energi. Er jeg da ærlig med meg selv om hva jeg egentlig føler? Nei. Veggen som ligger over meg bygger ned alt som jeg egentlig vil si til mine nærmeste og jeg blir et helt annet menneske enn hva jeg ønsker. Ingenting er vel bedre til å snakke om det du sliter med? Det du føler og trenger hjelp til?

Følelsene mine forblir alltid i hodet, men hvordan få de ut har jeg aldri vært noe ekspert på. Ingen vet hva jeg går igjennom og jeg føler ikke jeg kan være ærlig med noen om det. Jeg vil så gjerne dele, uten at det tar for lang tid, at folk skal bekymre seg, spørre og grave. Men alltid blir det feil og jeg ender opp med å ikke si noen ting i det hele tatt og følelsene blir begravd under veggen av følelser.

 

 

Når ord blir misforstått

Bildet over, har for meg blitt et lite symbol hvilke verdier jeg står inne for. Åpenhet, tørre å være seg selv, kunne ytre det du mener og ikke være redd for å ta plass. Jeg tok bilde for noen år siden da jeg laga en liten videoblogg om å kunne tørre og være seg selv. Dere kan se videobloggen nederst i innlegget. Videobloggen er ikke syyyykt god i seg selv, men budskapet ligger like sterkt i meg enda idag. Fikk hele 15k visninger når jeg posta den.

Jeg synes jeg ser selvsikkerheten i meg på dette bildet, en litt sånn selvsikkerhet som jeg ser tilbake på når jeg trenger inspirasjon. Jeg vet at jeg ikke alltid tør å være meg slev på grunn av fordommer, usikkerhet og dårlig selvfølelse. Jeg sier til meg slev hele tiden at jeg ikke skal bry meg hva andre sier, men alltid en stemme i hodet som sier i mot. Da er det fint å se på bildet over, som kan gi meg inspirasjon til å tråkke litt utafor normene. Er det noe både jeg og resten av samfunnet trenger er det å kunne tørre å utfordre grensene litt mer i hverdagen. Vanskelig er det, men samtidig verdt det.

 

Til deg som var alene på 17.mai

Dette året brukte jeg store deler av 17-mai dagen på jobb. Det var forsåvitdt helt greit. Jeg fikk dobbel lønn, samtidig som jeg fikk med meg alt som jeg ønsket å få med meg av sosiale sammenhenger. Opp gjennom årene har stort sett 17. mai handlet om å marsjere i toget med korpset eller familiære sammenhenger. Ettersom årene går, jeg blir eldre, får erfare 17. mai fra andre byer, blir jeg mindre imponert over hva som skjer rundt meg. Kanskje jeg er ut av den mest tradisjonelle typen innenfor slike dager.

La det først sies; Jeg elsker 17. mai. Jeg elsker min måte å feire 17.mai på og hvordan jeg har gjort det de siste årene. Kanskje hadde jeg elsket det ENDA mer idag om jeg også hadde spilt aktivt i korps igjen. Uansett, så føler jeg fokuset på forventinger til hvordan du skal ha det, hva du skal gjøre og hvor kule events du skal på blir større. Som gjerne ender opp med bytur på kvelden i full finklær og stas. For mange er dette den eneste 17.mai feiringen de kjenner til. Forventninger er noe av det værste å ha rundt seg på en slik dag. Det overrasker meg også sykt hvor mye rølp det er i bymiljøet i Tromsø på selve dagen. Folk er jo drita full midt overalt.

Hvor er de som er alene på 17.mai? Jo, hjemme?
Etter en slik dag skjer det bare automatisk at jeg ”summer” meg litt når jeg kommer hjem/dagen etter hvor mye jeg setter pris på at jeg har venner som jeg kan være med på en slik dag. At jeg får invitasjoner til frokost og at jeg ikke føler meg alene når alle andre gosser seg med fylla. Jeg vet ikke om jeg kunne ha klart en slik dag på psyken min.? Har på følelsen av at jeg hadde blitt totalt utmattet av å føle meg ensom når du faktisk får proppet på deg alt det som skjer for de som ikke er alene, sånn overalt.

Slike dager som 17-mai er ikke den enkleste dagen å være alene på. Ensomheten står igjen i ganske mange av oss, men vi ser de ikke. Vi hører de ikke og vi tenker ikke på de.

Neste år håper jeg å kunne vært fall inkludere noen flere i min feiring og samtidig gjenoppstå som korpsmusiker.

Hvertfall vil jeg ønske alle en vel overstått nasjonal dag, håper alle hadde en fin dag, alene eller ikke. Til de som var alene: Du er verdens tøffeste!

 

Ser du mobbing, reager!

Spørsmål: Hadde du tatt tak og sagt i fra om du hadde sett noen bli mobbet?

En hver person jeg har spurt om dette har sagt ja.

Hadde jeg gjort det? Idag ville jeg nok være en mye mer selvsikker person som kunne stått opp for både meg og andre om jeg hadde sett noe.

For noen år siden? Nei. Soleklart, nei!

Jeg tror vi kan være ærlige med oss selv at vi ikke hadde turt å reagere i en hver situasjon. Vi må tørre å si at vi er feige i mange situasjoner. Om vi ser tilbake på TV2 programmet for noen år siden, Hvem bryr seg, så er dette en klar oppvekker på hvordan den vanlige mannen på gata reagerer om vi ser mobbing. Vi tenker at ”det går sikkert over” og at det ikke er behov for å reagere? Å bryte inn når man ser noen tydelig bli plaget er noe som krever ekstra mot. All ære til de som er tøffe nok, uten å måtte tenke seg om til å reagere! Vi trenger flere slike mennesker som ikke trenger en pause for å tenke på” Burde jeg reagare?”

Flere gang opp gjennom årene husker jeg bevisst at jeg ikke har turt å reagere. Når jeg prøver å finne et logisk svar på hvorfor, blir jeg stum. Eneste jeg kommer frem til er at jeg var redd og skeptisk på uønsket oppmerksomhet. Jeg vet at hvis flere hadde kunne reagert alle de gangene jeg trengte hjelp fra andre, hadde situansjonen for meg blitt enklere. Jeg føler ikke noe nag over de som ikke har hjulpet, for jeg har vært en av de selv.

Uansett tror jeg at når du først har hjulpet, reagert og kanskje fått til en forskjell, kommer du ikke til å angre!

Til alle de som da svarer ja, på spørsmålet burde hvertfall leve opp til forventingene og reagere når det trengs.

Sigurd

Når er det angst?

*Jeg begynte å skrive dette innlegget, men ga litt opp fordi det er så vanskelig å kunne definere noe sånn fra flere perspektiver. Så fortsettelse følger*

__________________________________________________________________________

Ordet angst er for lenge siden blitt et kjent ord i mange forskjellige sammenhenger, blant annet med bloggere og influenser. Andre medier skriver både stort og smått om det å ha angst og hvordan ettervirkningene kan være. Det å snakke og være åpen om angst er bra, det er bra at fokus mot psykisk helse blir større og at flere får et forhold til det. Hvem som helst kan slite med angst uten at du tenker over det. Kanskje allerede din nærmeste venn sliter med angst uten å vite det. Angst er ikke noe du alltid kan se direkte på noen om de sliter med det eller ikke.

Ordet angst kan fort bli til en veldig lett løsning for mange til å sette unnskyldninger på seg selv bare fordi dem ikke vil gjøre noe. Om du virkelig sliter eller har slitt med angst mener jeg det er noen forhåndsregler må tas.

Jeg sier det igjen, at angst og psykisk helse snakkes om er bra. Men noen ting må tas med en knipe salt.

Det å føle seg dårlig betyr ikke at du har angst. Angst er ikke å være direkte redd mennesker. Angst er så mye mer som kan være vanskelig å sette ord på, som dessverre media og andre influenser ikke snakker godt nok om.

Artist og låtskriver, Ruben, sier det så godt med sangen Walls:

”Walls er en låt jeg begynte å skrive og produsere rundt Mars, tidligere i år. Teksten tar for seg det å holde tanker og følelser for seg selv, ved å bygge en ”mur” rundt seg, slik at andre ikke skal gjennomskue hva du går gjennom. Jeg forklarer i sangen hvordan det man ser fra utsiden kan misforståes som at man har det bra, og kan trenge noen som er villig til å forstå seg på det. Låten forteller hvordan mitt tilfelle var.”

DET er angst og han beskriver det så godt. Folk som Ruben trenger vi flere av, med hvordan man snakker åpent om et så sårt tema.

Jeg opplever foreksempel angst på mange steder som jeg tror folk ikke har peiling på at jeg sitter i en vanskelig situasjon. På bussen, når jeg ser meg i speilet, i garderoben på treningssenteret, kino, fest, oppmerksomhet mot meg. Både situasjoner som er alene og med flere. Jeg tror jo lenger du lever med og lære å kjenne reaksjonene dine, jo bedre blir det.

La folk kle seg i hva de vil!

*REPOST av innlegg jeg har hatt I Vg nett, link HER*

Når jeg kjøper klær i butikken forventer jeg å ikke bli møtt med dømmende blikk eller responsen; ‘’skal jeg pakke det inn for deg?’’, selv om jeg står i dameavdelingen. De tror ikke jeg kjøper plaggene til meg selv, men som en gave til en venn eller kjæreste.

Det slår aldri feil når jeg er i butikken: Jeg får alltid en klar beskjed om at jeg står i feil avdeling og burde gå i herreavdelingen.

Men jeg kjøper mine klær basert på om jeg liker plagget eller ikke. Om jeg synes plagget er fint, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva andre mener er rett og galt for meg å kle meg i.

Folk generelt følger masseprodusentenes normer på hvilken avdeling de skal kjøpe klær i. Det gjelder alt fra leker til klær, og alt av ting. Det er en usunn måte å gjøre sine innkjøp på.

Å vokse opp i et samfunn hvor disse grensene er med å forme deg som menneske mener jeg er usunt, og til nå har utviklingen stått stille.

Kvinnekampen har gjort at kvinner stort sett kan kle seg i det de vil. Det er ingen i dag som reagerer på det. Om menn går med kjole, skjørt eller andre feminine klær, blir vi møtt med rare blikk. Hvorfor ikke la folk gå kledd i og få kjøpe det de vil!

Det tok meg mange år før jeg endelig turte å se fritt i dameavdelingen uten å bry meg. Men det er tabu for gutter å gjøre det.

Det er tabu for menn å bruke sminke, skjørt og feminine plagg som får menn til å føle seg ‘’usikre’’. Det er merkelig og gammeldags at vi i Norge, hvor vi generelt er åpne på mye rart, skal sette grenser for hvordan vi skal kle oss. Vi er redde for å bli sett på som annerledes. Men det bør være vanlig for alle mennesker å kjøpe de klærne de faktisk har lyst til å kjøpe og bruke.

Tiden er inne for at tabuet blir borte for alle kjønn.

 

Helt nødvendig med Pride i Drammen. Jeg er klar!

Hva er det som får folk til å tro at dette hjelper?! Se nedenfor:

Drammen får sin første Pride og det med stolthet! Jeg er så glad for at enda flere får muligheten til å feire kjærlighet mellom mennesker i sine hjembyer. Og det ser ut til å bli en stor folkefest!
Dessverre er det noen som ikke liker dette. Jeg vet ikke, det kommer vel kanskje ikke som en overraskelse? Vi er i 2019, men vi vet også at det finnes nok av idioter i denne verden som ønsker å rakke ned på den aksepten og åpenheten som mange jobber for å få på sitt hjemsted. Pride skal være veien til aksept!

Jeg legger ikke noe skjul på det, jeg synes de er rene idioter. Og jeg synes synd på barna som må vokse opp med slike holdninger i sin familie. Jeg klarer ikke å skjønne hva de mener skal være budskapet i dette? Jeg spør meg selv når jeg leser dette, om de faktisk er f***** seriøs? Igjen, det kommer jo ikke som en overraskelse at slike reaksjoner kommer bare 3 timer etter at Drammens tidene poster det på Facebook. For vi vet at disse holdningene finnes ute i alle lokalsamfunn og det er nettopp grunnen til at vi trenger enda mer Pride-kjærlighet i verden. At vi klarer å vise, skape og føle aksept for kjærlighet mellom alle mennesker. Uansett hvem du ønsker å elske.

Det er samtidig også veldig fint å lese alle de andre kommentarene som står opp for Pride, kjærlighet og aksept. Vi står ikke alene i kampen og selv om uforstående kommer frem i lyset, er det heldigvis også mange som kommenterer tilbake. Det er en av de små hverdags gledene jeg har og det gir meg håp opp i all negativitet.

Om jeg så skulle ha reist helt fra Finnmark til Drammen for å vise min kjærlighet foran disse idiotene som kommenterer, så gjør jeg gjerne det! Det blir min største glede!

Så, gå i Pride! Vær en klovn! Vis kjærlighet!

Og til dere andre; hold dere hjemme. Takk!

Hva har reaksjonene gjort med meg?

Det var en helt klar lettelse for meg å komme ut av skapet som ungdom, i en relativt tidlig alder. Jeg husker enda følelsene som gikk gjennom kroppen da jeg turte å si det til vennene mine og hvordan det var å kunne innrømme noe for alle andre. Noe som du hadde tenkt på så lenge, noe som gjorde at jeg ble mer ”meg selv”. Det er følelser som stadig kommer tilbake i en hver hverdagslig situasjon. Litt av det gode og litt av det vonde. Litt her og der.

Årene det tok for meg å innse at jeg var homofil, finne ut av hva jeg likte, var helt klart en vond og vanskelig tid. Du møter på en realitet som er en helt annen enn det du ønsker, ser deg i speilet og tenker hvorfor måtte det bli deg? Det var jeg som måtte være den annerledes gutten som måtte komme ut og det var jeg som fikk reaksjonene fra tidlig alder.

Reaksjonene fra den tiden jeg kom ut, sammenlignet med idag påvirker meg på helt forskjellige måter. Fra stunden jeg kom ut var alle reaksjonene noe jeg virkelig satt pris på, fordi det viste en stolthet i at jeg turte å være meg selv. Jeg forventet reaksjoner på at nå hadde jeg vært flink og skjønt hvem jeg var. Funnet noe i meg selv som jeg selv godtok og at jeg kunne være åpen om det.

Drømmen min er at det ikke skal være et skap å komme ut av, at det ikke skal være noe reaksjoner på hvem du elsker. Reaksjonene på den tiden gjorde at jeg følte meg stolt, men om det ikke kom reaksjoner i det hele tatt, hadde jeg da klart å være meg selv i en tidligere alder?

Det var.

Reaksjoner fra gutter på at jeg var annerledes, reaksjoner på lærere som gjorde tiltak til at vi skulle ha et åpent klassemiljø og reaksjoner på jeg var homofil. Hva gjorde det med meg? Var det reaksjonene som gjorde det nødvendig fra starten at jeg måtte komme ut?

Processed with VSCO with kk1 preset

Om du tenker tilbake til en av de beste scenene innenfor tv jeg har sett i hele mitt liv, fra Skam, når Isak forteller sin innerste hemmelighet til bestekompisen. Det er noe med de reaksjonene som forventes som jeg ikke klarer å sette helt ord på. Jeg ser mye av meg selv i det som vises av Isak. Forakten, angsten og forventningene som er i situasjonen når han forteller det.

Men.

så kommer det ingen forventet reaksjon. Reaksjonen er kun positivitet til at han har funnet en å være sammen med, ikke en reaksjon på at han har ”innrømmet” for seg selv at han liker noe annet enn det som forventes.

Det er vanskelig spørsmål og svare på og sikkert flere riktige svar. Hvor skal vi legge fokuset? På glede at vi finner kjærlighet eller på forskjellen mellom folk?

Alvorlig nok problemstilling?

Jeg er heldig som har fått lov til å dele min historie for de som ønsker å høre og lære. I mars inviterte Fylkesmannen i Troms og Finnmark meg med på kommunemøte for det nye sammenslåtte Fylkesmannen i Troms og Finnmark. Alle ordførere, rådmenn med fler var samlet til en 3 dagers konferanse i Tromsø. Jeg var invitert til å fortelle en sann historie.

Dagen var fylt med gode folk og gode historier som bygger på hva vi kan gjøre for å få en bedre skole for alle. For meg, er det et paradoks at i det politiske bilde(nesten alltid) diskuteres om hvilken vei som skal få flere milioner eller om hvor nye arbeidsplasser skal etableres når vi vet at mennesker tar selvmord, sliter psykisk og ikke får hjelp. Noen mennesker blir sittende på isolat resten av livet fordi det ikke finnes sengeplasser i psykiatrien til dem.

Okei da…

Jeg skal ikke være så trangsynt. Men du kan skjønne problemstillingen? De siste 20 årene har vi nærmere halvert sengeplasser i psykiatrien, som gjør at Norge beholder mennesker i isolat fremfor å gi dem hjelp. Og fremdeles snakkes det mer om samferdsel enn psykisk helse. Rart? Ja.

Jeg skjønner at ikke alle inntresserer seg for alle politiske temaer. Men for meg blir det ikke riktig å vite at Norge setter mer penger og bruker mer tid til å diskutere de ”uviktige” sakene fremfor å forebygge hjelpen til å redde liv.

Processed with VSCO with kk1 preset

På kommunemøte var jeg ærlig. Jeg fortalte om følelsene mine i ettertid av en rekke usunne opplevelser på skolen. Hvordan det var for meg å vokse opp i bygda som annerledes og hva som gjorde at jeg fikk det bedre. Politikere og byrokrater trenger å høre sanne historier om hvordan ”offeret” har hatt det. Jeg sitter ikke på noe fasit, men jeg hjelper med å sette temaet i et helhetlig bilde.

Jeg tror bevist at noe må skje fort før det blir for sent. Det er ikke sunne tall innenfor psykiatrien og handling må skje nå!

VLOGG: Bli med på trening

Det er artig å kunne starte 2019 med gode rutiner på treningen. Jeg har hatt 1års jubileum med styrketrening og kan med handa på hjerte si at det er noe av det beste jeg har gjort i hele mitt liv. For all del, jeg har trent i mange år, men det har stort sett vært kondisjons (og amatør styrke). Den treningen jeg gjør nå kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har gjort før. Trening har blitt for meg noe jeg virkelig ser frem til i en travel hverdag. At jeg får til 4 økter i uka og fremdeles jobber 60-70 timer per uke er imponerende(SELVSKRyT). Poenget er at det viser hvor godt treningen gir energi tilbake.

2019 ser ut til å bli et veldig travelt og spennende år. Til nå har året stort sett vist meg positive sider og jeg kan ikke si noe annet at jeg gleder meg til det 2019 bringer. Jeg er motivert og klar for nye utfordringer. Som også blir innenfor trening. Som mange ganger før setter jeg meg et nytt mål om å blogge mer, men det ender alltid opp med at det ikke prioriteres.

Mer trening blir det hvert fall! Fremover skal jeg prøve å dokumentere mer og mer av trening, hverdag og generelle tips til å komme seg på trening. Jeg er ikke noe ekspert, men jeg har brukt 1 år på å komme meg inn i fast trening, samtidig på å forstå at du må synes treningen er gøy for å holde det vedlike. Om du ikke gjør en type trening som du selv synes er artig og spennende, gjør du noe feil.. Da vil jeg heller anbefale å ta kontakt med en PT- eller noe lignende for å få noe ny inspo.

Nedenfor er en liten smakebit av Bøy og Mark-økt med PT Kristoffer tidligere i Januar.