Hva har reaksjonene gjort med meg?

Det var en helt klar lettelse for meg å komme ut av skapet som ungdom, i en relativt tidlig alder. Jeg husker enda følelsene som gikk gjennom kroppen da jeg turte å si det til vennene mine og hvordan det var å kunne innrømme noe for alle andre. Noe som du hadde tenkt på så lenge, noe som gjorde at jeg ble mer »meg selv». Det er følelser som stadig kommer tilbake i en hver hverdagslig situasjon. Litt av det gode og litt av det vonde. Litt her og der.

Årene det tok for meg å innse at jeg var homofil, finne ut av hva jeg likte, var helt klart en vond og vanskelig tid. Du møter på en realitet som er en helt annen enn det du ønsker, ser deg i speilet og tenker hvorfor måtte det bli deg? Det var jeg som måtte være den annerledes gutten som måtte komme ut og det var jeg som fikk reaksjonene fra tidlig alder.

Reaksjonene fra den tiden jeg kom ut, sammenlignet med idag påvirker meg på helt forskjellige måter. Fra stunden jeg kom ut var alle reaksjonene noe jeg virkelig satt pris på, fordi det viste en stolthet i at jeg turte å være meg selv. Jeg forventet reaksjoner på at nå hadde jeg vært flink og skjønt hvem jeg var. Funnet noe i meg selv som jeg selv godtok og at jeg kunne være åpen om det.

Drømmen min er at det ikke skal være et skap å komme ut av, at det ikke skal være noe reaksjoner på hvem du elsker. Reaksjonene på den tiden gjorde at jeg følte meg stolt, men om det ikke kom reaksjoner i det hele tatt, hadde jeg da klart å være meg selv i en tidligere alder?

Det var.

Reaksjoner fra gutter på at jeg var annerledes, reaksjoner på lærere som gjorde tiltak til at vi skulle ha et åpent klassemiljø og reaksjoner på jeg var homofil. Hva gjorde det med meg? Var det reaksjonene som gjorde det nødvendig fra starten at jeg måtte komme ut?

Processed with VSCO with kk1 preset

Om du tenker tilbake til en av de beste scenene innenfor tv jeg har sett i hele mitt liv, fra Skam, når Isak forteller sin innerste hemmelighet til bestekompisen. Det er noe med de reaksjonene som forventes som jeg ikke klarer å sette helt ord på. Jeg ser mye av meg selv i det som vises av Isak. Forakten, angsten og forventningene som er i situasjonen når han forteller det.

Men.

så kommer det ingen forventet reaksjon. Reaksjonen er kun positivitet til at han har funnet en å være sammen med, ikke en reaksjon på at han har »innrømmet» for seg selv at han liker noe annet enn det som forventes.

Det er vanskelig spørsmål og svare på og sikkert flere riktige svar. Hvor skal vi legge fokuset? På glede at vi finner kjærlighet eller på forskjellen mellom folk?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *