Raus nok til å si hvordan du har det

Altså, du har lov å si at du ikke har det bra? – Jeg kan umulig føle meg ensom med denne tanken.

Føler du helt ærlig noen ganger at det er litt vanskelig å si, være ærlig, på at du ikke har det helt bra? Du er ikke alene.

Med alt det tilsynelatende perfekte som alltid finnes rundt oss, om det er i sosiale medier eller tv, what so ever, blir det meste framstilt som noe perfekt. Jeg kan være den første til å innrømme at når jeg skal være offentlig eller legge noe ut ønsker jeg at det skal være perfekt. Slik har jeg og resten av verden blitt, på et blunk. Og om man bevisst prøver å legge ut noe ´´naturlig´´så blir det fort til at – dette har du kun gjort for å være mer ekte. Dette er i alle fall noe av det jeg sitter å tenker når jeg skroller gjennom sosiale medier på kveldstid og ikke får sove.

I denne anledning; Noen uperfekte bilder og et perfekt et.

Processed with VSCO with a8 preset

Jeg har flere ganger vært ærlig på at jeg har slitt psykisk og hatt mange tunger perioder i livet mitt. Som på mange måter har lært meg til å bygge en stor vegg rundt meg selv når jeg skal snakke om følelsene mine. Det blir til at jeg verken er ærlig med meg selv eller med noen andre. Det sliter på samvittigheten min, søvnen og hverdagen når jeg hele tiden prøver å bevise at jeg er noe jeg ikke er. Når det som egentlig er sant blir bygget ned av en helt annen virkelighet som jeg ikke klarer å sette ord på.

Hverdagen går sine vante ganger. Jeg får gjort mye i hverdagen i perioder, helt til jeg ikke skjønner at noe er galt og jeg mister all energi. Sover hele dagen, er usosial og får angst av en hver minste ting. Er jeg da ærlig med meg selv om hva jeg egentlig føler? Nei. Veggen som ligger over meg bygger ned alt som jeg egentlig vil si til mine nærmeste og jeg blir et helt annet menneske enn hva jeg ønsker. Ingenting er vel bedre til å snakke om det du sliter med? Det du føler og trenger hjelp til?

Følelsene mine forblir alltid i hodet, men hvordan få de ut har jeg aldri vært noe ekspert på. Ingen vet hva jeg går igjennom og jeg føler ikke jeg kan være ærlig med noen om det. Jeg vil så gjerne dele, uten at det tar for lang tid, at folk skal bekymre seg, spørre og grave. Alltid blir det feil og jeg ender opp med å ikke si noen ting i det hele tatt og følelsene blir begravd under veggen av følelser. Litt fordi jeg vil så gjerne ha det bra, til at det ender med at jeg gjerne tvinger meg selv til å tro noe annet, poster et bilde på Insta og ferdig med det -> Neste dag, let´s go!

La meg si det slik, det er bedre å ta en ting av gangen. Neste gang du spør meg om jeg hvordan jeg har det; jeg kommer nok til å si ´´bra´´ uansett, så får jeg fortelle mer når jeg innser selv at ting må ut av kroppen min.

Uansett, prøv så godt du kan å være åpen med dine nære. Jo mer du venter, jo vondere gjør det. (Så skal jeg prøve å gjøre det samme etter hvert).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *